bjornson-topper bjornson-topper

Sannheten om "Hopp, Karoline!"


Av Ruth Hemstad, Nasjonalbiblioteket


29.01.2011 12:03

Det er særlig to Bjørnson-anekdoter, to sitater som er lagt Bjørnstjerne Bjørnson i munnen, som han er kjent og beryktet for og som til stadighet gjentas – til tross for at de ikke har vært uttalt av Bjørnson selv. Det er snakk om konstruksjoner i ettertid, to seiglivede myter om Bjørnson. Og en mulig ny myte om Bjørnsons produktivitet er på vei inn.

”Hopp, Karoline!” – som Bjørnsons svar til Karoline, som skulle ha truet med å hoppe ut fra altanen på Aulestad hvis Bjørnson var utro – er en anekdote som trolig stammer fra lystspillet En Kone der springer ud af Vinduet. Bjørnson-biograf Edvard Hoem (Oslo 2009) forteller at den unge Karoline Reimers spilte i dette stykket under en turné til Trondheim i 1858, sammen med andre skuespillere fra teaterensemblet i Bergen under Bjørnsons tid som teaterdirektør der. Karoline og Bjørnstjerne forlovet seg under denne turen. Stykket handlet om en ung kone som truer med å hoppe ut av vinduet fordi den kommende ektemannen vil gå i et selskap uten å ta henne med – og hun gjør også alvor av det. Moralen handlet om makten i ekteskapet, og den unge kone hadde sørget for å lande mykt.
Replikken kan ha blitt vridd og vrengt på, og kanskje var det en skuespillerspøk som var opphavet til denne seiglivede forestillingen om forholdet mellom Karoline og Bjørnson, undrer Hoem. Det som imidlertid faktisk skjedde – ni måneder etter forlovelsen – var at Bjørnson ble oppgitt som far til et nyfødt barn av en hotelljente fra Trondheim. Noen andre utroskapshistorier er også kjent senere i Bjørnsons liv, men hans nonchalante ”Hopp!” er neppe annet enn en god, men ikke sannferdig, historie.

Den andre anekdoten knytter seg til det begivenhetsrike året 1905. Bjørnsons telegram til statsminister Michelsen der Bjørnson sier: ”Nu gjælder det at holde sammen,” og der Michelsen svarer: ”Nu gjælder det at holde kjæft,” har aldri funnet sted i virkelighetens verden. Men den velkjente, men konstruerte, replikkvekslingen har en forhistorie: Sitatene er lagt i munnen på Bjørnson og Michelsen i en kjent karikaturtegning i vittighetsbladet Vikingen i 1905 (24.6.). Bakgrunnen var et telegram fra Bjørnson til Michelsen 27. mai 1905. Bjørnson-biografen Aldo Keel (Oslo 1999) redegjør for denne forhistorien.
Samme dag hadde Bjørnson fått et telegram fra Michelsen om sanksjonsnektelsen i Stockholm. Kongen i statsråd hadde nektet å sanksjonere – godkjenne – konsulatloven, som var enstemmig godkjent i Stortinget og som skulle gi Norge et eget konsulatvesen innenfor det felles norsk-svenske, men svensk-dominerte, utenriksvesenet. Det var ventet at Oscar II ville nekte å godkjenne denne loven, og som svar nektet de tre norske statsrådsmedlemmene i Stockholm å kontrasignere – underskrive – sanksjonsnektelsen, og leverte sine forhåndsskrevne avskjedssøknader. Oscar II nektet å godkjenne søknadene, med begrunnelsen at han ikke kunne danne en ny norsk regjering nå. Konflikten mellom unionspartnerne Norge og Sverige var med dette satt helt på spissen.
Bjørnson befant seg i Aalborg, og han skrev i sitt svar til Michelsen: ”Nu samhold!”. Bjørnson var på vei til Norge, og han tilbød seg å holde foredrag om situasjonen. Michelsen avslo tilbudet – situasjonen tilsa ikke at folketaleren og agitatoren Bjørnson holdt et potensielt opphissende innlegg i disse nasjonalt høyst spente tider. Bjørnson hadde tidligere stått på en unionsradikal og nasjonalistisk linje, men var i 1905 mer moderat og svenskvennlig – noe som i seg selv var problematisk. Michelsen viste i sitt svar til at nå gjaldt det å handle, og å være taus. ”Nu gjælder det at gaa fra tale til handling.” I avisenes omtale av denne telegramvekslingen ble sitatene forenklet, og fikk et varig preg gjennom Vikingens karikaturtegning.

Bjørnson og hans familie ankom Christiania 3.juni og spiste middag hos Michelsen 6. juni, før de reiste videre hjem til Aulestad. På møtet med Michelsen hadde statsministeren klokelig nok ikke røpet noe om planene for dagen derpå overfor Bjørnson. Gjennom 7. junibeslutningen ble kongen erklært avsatt – fordi han ikke klarte å holde seg med en regjering – og unionen ble dermed ansett som oppløst.
Bjørnson-Michelsen-anekdoten er altså heller ikke annet enn en god, men ikke sannferdig historie. Det er en karikert og mer underholdende versjon av den faktiske telegramvekslingen. Til tross for at tilfellet Bjørnson byr på et vell av sitatvennlige og svært fargerike utsagn, er det paradoksalt nok to feilaktige og uekte sitater som nærmest er uutryddelige i det kollektive Bjørnson-minnet. Kanskje det er på tide å motstå fristelsen, parkere anekdotene og gå på jakt etter de ekte og frodige Bjørnson-sitatene?

En ny myte om Bjørnsons produktivitet er på vei inn, kan det se ut i Bjørnson-året. Det gjelder mengden av Bjørnsons skriverier, i form av brev og artikler: Vel var forfatteren og aktivisten uhyre produktiv, men opplysningene som nå figurerer på nettet og i medier om at han skrev 30 000 brev og 60 000 artikler er ikke annet enn en moderne anekdote som bør avlives så fort som mulig. Dette vet vi ikke, og det er gode grunner til å skalere disse tallene ned – ikke minst når det gjelder antall artikler.

Vi vet ikke helt hvor mange brev han skrev, men Nasjonalbiblioteket har nesten 6500 brev fra ham, og rundt 12 000 brev til ham, som Sigbjørn Grindheim har redegjort for her på bjørnstjerne.no (Bjørnstjerne Bjørnsons manuskripter og brev i Nasjonalbiblioteket). Kanskje skrev han mellom 10–20 000 brev, kanskje kan det ha vært ennå flere, men det finnes ingen slik oversikt. Når det gjelder publiserte taler og artikler, har Nasjonalbiblioteket i sine bibliografiske studier oversikt over ca 3 000 ulike taler og artikler på trykk, disse er primært publisert i norske og nordiske aviser. I tillegg skrev Bjørnson i flere europeiske aviser. Et realistisk anslag er likevel at Bjørnson publiserte mellom 3–4 000 taler og artikler – et godt stykke unna de mest offensive anslagene, men i høyeste grad imponerende nok.


Share

Bjørnson i media