bjornson-topper bjornson-topper

Rytmens ynde


Av Anne Jorunn Kydland og Øyvind Norheim, Nasjonalbiblioteket


10.03.2010 14:33

Det er ikke vanskelig å finne spor etter Bjørnson i Jeppe Aakjærs diktning. Sangen "Jeg er Havren" er eksempel på dette.

Bjørnstjerne Bjørnson lot seg inspirere av folkehøyskolebevegelsen og var fascinert av den nye pedagogikken som utviklet seg i kjølvannet av Grundtvig. Arnljot Gelline (1870) tilegnet han ”Nordens folke-højskoler, med tak og lykønskning”. Hans egen diktning fikk stor betydning innenfor folkehøyskolene. Også i Danmark – der hvor hans sanger ble sunget og hans fortellinger lest som ingen annen norsk dikters.

Jeppe Aakjær (1866–1930) opplevde Bjørnson personlig på Askov folkehøyskole, men allerede fra barndommen av var han fortrolig med hans diktning. Bjørnsons sanger som han kjente fra Morten Eskesens sangbok, ga han det ”første Møde med Poesiens Almagt”. [1]

” – saa det lyser langt ind i mit Sind –”


Jeppe Aakjær. Eier: Det Kongelige Bibliotek.

I Norge er Aakjær kjent for teksten til sanger som Jeg er Havren og Jens Vejmand. Til en viss grad ble han sitt lands Alf Prøysen og Robert Burns. I erindringsboken Drengeaar og Knøsekaar. Kilderne springer og Bækken gaar (København 1929) forteller han om sin vei fra fattige bondekår til skolegang med politisk og kulturell oppvåkning. Hans utvikling tok en dyptgripende vending da han tolv år gammel fikk ny skolelærer, Niels Jakobsen, som endret en tørr og fantasiløs skolehverdag til å omfatte eventyr, geografi, historie og – daglig sang. Gjennom Morten Eskesens ”Sangbog” møtte han et ”Hopetal” av Bjørnstjerne Bjørnsons sanger. Hos den elskelige prestefruen fikk han servert kaffe – og Bjørnsons fortellinger:

Synnøve Solbakken, Arne, En glad Gut! Det skal jeg aldrig glemme hende. Da jeg fandt det Vers: ”Killebukken, Lammet mit” og læste det igjen og igjen, da stod der varm Sol over Præstegaardens Vinduer, saa det lyser langt ind i mit Sind, den Dag i Dag er (Aakjær 1929, 17).

Om prestefruen, Helene Winding, hentet frem andre bøker, kunne Jeppe svare: ”Nej, maa jeg ikke nok faa Bjørnson? Saadan blev jeg paa et tidlig Tidspunkt hjemmevandt i hans skønhedsmættede Novellekunst” (op.cit. 18).

En periode hadde prestefruen og skolelæreren et felles abonnement på det radikale ukebladet Ude og Hjemme, og den nysgjerrige, vitebegjærlige Jeppe fikk et innblikk i samtidens kulturliv. Han husker ennå bladet for 27. november 1881 da han fant et bilde og en varm omtale av Bjørnson:


der allerede paa det Tidspunkt stod for det grebne Barnesind som en Sangergud, der daglig fylte mit Bryst med Lykkeskælven. Skjønt jeg kun kendte Bjørnsons Sange fra Morten Eskesens Sangbog, kunde jeg ikke tænke mig noget lysere og skønnere, og den Dag i Dag, hvor jeg har gennemvandret Alverdens Skønhedsudfoldelse af Poesi og Sangkunst, er jeg stadig af den Opfattelse, at en herligere, en renere, en mer løftende og ungdommelig betagende Sang, lige rig ved sin Følelses Dybde som ved sin nynnende, indsmigrende Rytme-Ynde, ejes ikke af noget Folk. Jeg saa paa dette Billede med mine unge, næsten afguderisk tilbedende Drengeøjne. Det var jo netop saadan, jeg havde ønsket, han maatte se ud. Og han var jo ingen afdød Skygge, men et spillevende, stærkt og blodrigt Menneske, der færdedes husvant blant Norges Fjelde, og, som der stod i den ledsagende Artikel, ”gikk splitternøgen ind under Fjeldfossen og tog styrtebad i sit Fædrelands Kraft og Kulde for at hærde sine Bjørnekræfter til ny, sund Sang og vældige Basketag for Norges Frihed” (op.cit. 20–21).

Åtte år senere, på nyåret 1887 holdt Jeppe Aakjær flere foredrag som i den konservative pressen ble omtalt som ”revolutionære og gudsbespottelige”. Han sluttet seg til en venstreradikal bølge og satte ord på den jevne manns engstelse for å tape den folkefrihet som mange års forfatningskamp hadde skapt. I foredragene fortalte han om den store franske revolusjon i 1789 og reagerte på at Ordets forkynnelse druknet i skinnhellighet i den danske folkekirke. I likhet med flere andre ble han tiltalt og straffet, anklaget for å spotte den ”bestaaende Gudsdyrkelse” samt for å hisse til politisk opprør. Sammen med sin gamle lærer Niels Jakobsen og sin gode venn, bonden, foregangsmannen og grundtvigianeren Per Odgaard, måtte han møte for retten i Viborg. Han forteller i erindringsboken om reisen dit:

Og nu var vi paa Vej til Forhøret, til Dommeren, til Arresten! Gud ved, om han [Niels Jakobsen] saa Kone og Børn mere i dette Liv? Klare Taarer stod i hans blaa, bekymrede Øjne. Jeg blev grebet af mit sædvanlige Overmod og stemte i med en Sang af Bj. Bjørnson fra Morten Eskesens Sangbog: „Løft dit Hoved du raske Gut!“ Jeg sang med lys og gennemtrængende Røst ud i den klare og soltindrende Vintermorgen. Bakkerne og de forbiglidende lave og snepudrede Bøndergaarde gav Genlyd af min ungdommelige Sang, der fyldte Landskabet, fyldte Vognen, fyldte ogsaa Jakobsens Bryst. Det var jo ham, den rare rødskæggede forsagte Mand her ved min Side, der havde lært mig Sangen. Uvilkaarlig glemte han sin Ængstelse og gav sig til at skraale med i de høje Toner, og Per Odgaard, der ikke havde Tone skabt i Livet, sad og skratlo, saa vi alle fik Mod og Varme og kom stort oprømte ind i Toget ad Viborg til (op.cit. 158–59).

Den tyveårige Jeppe Aakjær ble dømt til fengsel 17. januar 1887 og satt inne i 17 dager for sine politiske og religiøse holdninger.

Man kan nok tillate seg å se spor av Bjørnsons diktning og samfunnsengasjement i Aakjærs eget forfatterskap og virke. I et fjernsynsintervju i 1989 sier hans datter, Solvejg Bjerre, at faren sang mange av sine dikt frem. Når han diktet, kunne hun som barn høre han stampe foten i gulvet og nynne en fiktiv melodi. Denne melodien vraket han når diktet var ferdig, men dermed hadde sangen fått en ”rytmens ynde”, for å bruke hans egne ord om Bjørnsons vers. Jeg er Havren (1916) er et godt eksempel.

I tillegg trekker datteren frem farens sosiale engasjement, og hun siterer faren som pleide å si at hele hans liv hadde vært agitasjon. En dansk politiker erklærte at det danske samfunn ble et annet etter at Jeppe Aakjær første gang hugget sin neve i en talerstol og skapte sine ildnende sanger, slik som Jens Vejmand (1905) eller refsende prosa, slik som Vredens Børn (1904).

En tilsvarende innflytelse hadde Bjørnson i Norge – gjennom sangbar lyrikk med ”Følelsens Dybde” og gjennom glødende taler og artikler – ”vældige Basketag for Norges Frihed”.

[1]Den danske folkehøjskole gennem hundrede aar. Red. av Ernst J. Borup og Fred. Nørgaard. Bd. 1, Odense 1939, 265 og 268.


Share

Bjørnson i media