bjornson-topper bjornson-topper

Om å lengte ut.


Av Vigdis Ystad, Universitetet i Oslo


12.02.2010 10:19

Den vesle romanen Arne foregår i et trangt bygdemiljø. Noen av folkelivsskildringene i boken var så realistiske at de sjokkerte både forfatteren selv og andre i hans samtid etter at boken kom ut! Men hovedmotivet i romanen er ung lengsel etter kjærlighet og full selvrealisering.


Sommeren 1858 slo den nyforlovede Bjørnson seg ned i Eikisdal (Romsdalen) sammen med Karoline og en venninne av henne for å hvile etter en teaterturne. Under det store almetreet på gården Utigard med høye fjell rundt arbeidet han med Arne og skrev "Over de høje Fjælde".
Dette bildet er tatt i 1896.
Foto: Einar Bjørnson.
Eier: Nasjonalbiblioteket

Noen av Bjørnsons tidligste verker var de såkalte bondefortellingene, små romaner med en rekke innskutte sanger og dikt. I 1856 skrev han En munter Mand, som ble trykt som føljetong i Norsk Folkeblad samme høst. Historien dreide seg om en ung gutt som skjuler sin melankoli bak spott og ironi. Allerede i En munter Mand uttrykker hovedpersonen sine følelser gjennom sang: ”det tyktes ham da, at han ligesom talte med Nogen, naar han havde faat det i Viselag og Sang [Sangene var] Frugt af hele Aars Følelser ligesaa vel som friske Indtryk”.

Synnøve Solbakken fra 1857 hadde et lysere og mer harmonisk preg, og ble umiddelbart en publikumssuksess. Allerede i 1856 planla Bjørnson også det som skulle bli En glad Gut, men denne boken ble ikke fullført før i 1860. Sommeren 1858 tok nemlig Bjørnson først fatt på å omarbeide fortellingen fra 1856. Den ironiske (”muntre”) mannen ble nå omstøpt til den mer melankolske og lengtende skikkelsen Arne, hovedperson i den vesle romanen med samme tittel. Trykkingen begynte i 1858, før manus var ferdigskrevet. Derfor står dette årstallet på tittelbladet, men Arne ble fullført ettersommeren 1859 og kom ut i august samme år. Boken ble trykt i mer enn 2000 eksemplarer, og var dedisert til fiolinisten Ole Bull (1810–1880).

Arne er i første rekke en bok om lengsel etter full livsrealisering. Dette markeres allerede i det berømte, allegoriske og eventyrpregede åpningskapittelet om skogen som ville kle fjellet. Boken speiler kanskje dikterens egen livssituasjon i årene omkring 1860, da han lengtet etter å reise ut til større kulturnasjoner (Danmark, Italia). Bjørnson-biografen Christen Collin skriver i alle fall at Arne er ”den dybest gjennemlevede af alle personerne i hans ungdomsfortellinger” (Collin 1923, bd. 1, 322). Selv sa dikteren at Arne var ”det kjækkeste jeg endnu har skrevet [...] denne Bog har Hjertet skrevet [...] min Forfattervirksomhed er indtraadt i en ny Fase” (brev til den innflytelsesrike danske kritikeren Clemens Petersen 18. august 1858). Men da hele manuskriptet var ferdig og skulle trykkes, fikk Bjørnson anfektelser: Ved gjennomlesning fant han at boken var preget av et altfor tungt alvor, den virket uharmonisk; han vred seg som en orm og kunne ikke selv begripe at han hadde skrevet den! (Brev til Clemens Petersen 9. september 1859.)

I denne og de andre bondefortellingene gjør Bjørnson historier, eventyr, sanger og prosafremstilling til organiske innslag i en samlet psykologisk skildring av både unge og eldre menneskers følelsesliv. Slik er sangene viktige innslag i bøkenes personkarakteristikk. De flettes naturlig inn som selvfølgelige ledd i bøkenes hendelsesforløp. Flere av visene i Arne synges også av andre enn hovedpersonen – det gjelder både ”Ingerid Sletten” (som synges av Oplands-Knut; jf. månedens sang i november) og ”Det var slik en vakker Solskinsdag” (”Solskinsvisen”), som synges av Arnes mor og ”Over de høje fjælde” (som synges av Eli Bøen; jf. månedens sang i februar). Selv synger Arne både ”Killebukken, lammet mit”, ”Tonen” (jf. månedens sang i april) og ”Venevil”. Den siste av disse ble til etter at han første gang hadde sett Eli Bøen. Og etter at Eli har ligget alvorlig syk, kommer han på besøk og synger ”Træet” for henne.

I den første utgaven av Arne (august 1859) brukte Bjørnson en radikal ortografi, inspirert av en av sine bekjente blant målmennene i Bergen. Men allerede i oktober 1859 leverte han et gjennomrettet eksemplar av boken til sin forlegger. Han ville tilbake til en mer danskpreget stavemåte, for å imøtekomme danske lesere. I tillegg foreslo han også en rekke tekstendringer. Noen ny norsk utgave kom imidlertid ikke før i 1868, men da skjedde det mot Bjørnsons vilje. Han hadde nemlig i mellomtiden gått over til det danske Gyldendals forlag, og ville nå ha boken ut der. Det skjedde også, ved at den danske forleggeren Hegel kjøpte det norske opplaget fra 1868 og forsynte utgaven med nytt tittelblad. I 1872 kom så en samlet utgave av Bjørnsons Fortællinger, der Arne inngikk sammen med andre bondefortellinger. I denne versjonen ble boken spredt i stort antall og oversatt til en rekke språk (nederlandsk, islandsk, italiensk, fransk, engelsk osv.).

Diktene fra bondefortellingene ble publisert i Bjørnsons eneste diktsamling, Digte og Sange (1870). Denne boken kom i tre utgaver frem til 1890. I tillegg ble en fjerde utgave inkludert i Samlede Værker 1900. Frem til en femte utgave i 1914 var Bjørnsons diktsamling trykt i 11 950 eksemplarer. I tillegg kom mange av sangene fra bondefortellingene med i ulike sangbøker og leseverk for skolen og fikk dermed snart svært stor utbredelse.


Share

Bjørnson i media