bjornson-topper bjornson-topper

Mars: ”Løft dit hoved”


Av Øyvind Norheim og Vigdis Ystad


01.03.2010 01:00

Om veien fra egoistisk selvhevdelse til troskap og fellesskap

En glad Gut ble planlagt i København i 1857, skissert på landstedet Hop utenfor Bergen sommeren 1859 og skrevet fra november 1859 til utpå forsommeren 1860. Fortellingen ble først offentliggjort som føljetong i hovedstadsavisen Aftenbladet, og kom på trykk etter hvert som de enkelte kapitlene ble skrevet
(se: En glad Gut).

Grunntanken i boken preges av forholdene den ble til under. Bjørnson var nybakt far og stod samtidig midt oppe i en av sine kraftigste politiske stridsperioder. Til sin venn Henrik Krohn i Bergen skrev han 16. oktober 1859: "'En glad Gut' begynder saaledes: 'Eyvind hedte han, og gret da han blev født' – heri ligger omtrent hele Fortællingen som jeg vilde tage den. Ingen Glæde uden af Taarer".


Postkort fra Nasjonalbibliotekets samling.
Klikk på bilde for forstørrelse

Både Bjørnson-biografen Christen Collin og senere Francis Bull mener at utviklingen av Øyvinds skjebne veksler i takt med Bjørnsons skiftende stemninger under den voldsomme politiske striden han var innviklet i vinteren 1859–60. Francis Bull har senere også pekt på at boken preges av den tyske teologen Ludwig Hofackers tanker om ”lidelsernes høiskole”. Bjørnson hadde møtt Hofackers enkle forkynnelse i en prekensamling utgitt på norsk i 1852. Der fremheves selvoppgivelse og befrielse fra selvrettferdighet som positive motstykker til stridbarhet og selvhevdelse. Ifølge Francis Bull lærte Bjørnson her at ”først i lidelsernes høiskole kan et stolt og trodsig sind lære at tæmme sine lidenskaber”. Dette setter sitt preg på historien om husmannssønnen Øyvind Pladsen.

Da føljetongen fra Aftenbladet ble omarbeidet til bok sommeren 1860, fikk Øyvinds skjebne sin endelige form. Han har arvet et lyst og åpent sinn fra sin optimistiske mor, men også ærgjerrighet og stedighet fra en dyktig og arbeidsom far. Som liten gutt møter han første gang gårdmannsdatteren Marit fra Hejdegårdene (i Aftenbladet skrevet Hejegårdene). Forfatteren skildrer med stor humor og ømhet hvordan hun lokker fra ham den vesle geitekillingen hans. Etter som de to vokser opp, blir de sterkt tiltrukket av hverandre, men forholdet virker sosialt umulig på grunn av standsforskjellene i datidens tradisjonelle bondesamfunn. Marit bor hos sin strenge morfar Ole, som motsetter seg enhver forbindelse mellom en rik gårdjente og en fattig husmannssønn.

Øyvind prøver å ta sitt monn igjen på andre måter – først ved å lese seg så lærd at han under konfirmasjonen kan stå som nummer én på kirkegulvet, et tegn på at han er den dyktigste og mest kunnskapsrike av konfirmantene. Den planen stanses tilsynelatende av Bård skolemester, som også er bygdens klokker. Han forteller Øyvind at han kommer til å stå som nummer ni eller ti, fordi han bare er husmannssønn. Først når Øyvind vekkes til selverkjennelse og innser at han bare har lest av ærgjerrighet, får han vite at han allikevel skal ha førsteplassen.

Øyvinds ærekjærhet fremstilles som hans største feil. Han vil være fremste mann overalt, og opptrer etter hvert så stridbart at han ikke bare får Marits bestefar, men hele bygden mot seg. Det er ikke før han har lært å mestre denne svakheten at det går ham godt.

Bård skolemesters egen livshistorie danner et viktig innslag i verkets første del. Den fremstiller to brødre som etter en arvestrid blir fiender for livstid på grunn av ærgjerrighet og stivsinn. Bård selv greier aldri å ta noe skritt til forsoning før hans bror ligger syk og utarmet på dødsleiet. Denne fortellingen danner bakteppet for alt som senere fortelles om Øyvinds farlige selvhevdelsestrang og hans overvinnelse av den.

Øyvinds seier over seg selv betyr likevel ikke at Bjørnson lar ham ende som en from noksagt. Biografen Christen Collin kaller tvert om En glad Gut ”denne af kampmod mest tindrende af Bjørnsons bondefortællinger”. Øyvind resignerer nemlig ikke, selv om han lærer å tøyle sin egen karakter. Hans utvikling går fra egoisme og selvhevdelse til troskap og innsats for et større fellesskap.

’Dagvisen’ som endret innhold, plass og betydning
Det er Øyvind selv som synger ”Løft dit Hoved, du raske Gut”. Hvor viktig denne teksten er som tegn på hans menneskelige utvikling, ser vi av at Bjørnson både har omarbeidet den og gitt den en ny plass i boken. I sin første versjon ble diktet trykt i Aftenbladet nr. 67, 19. mars 1860. Her inngikk det i føljetongens trettende og siste kapittel.

 

Bakgrunnen var at Øyvind hadde dyrket opp marken rundt husmannsplassen så den bugnet av modent korn. Men gamle Ole ville fremdeles ikke anerkjenne hans dyktighet og nektet fortsatt enhver forbindelse mellom ham og Marit. Skolemesteren sier nå at dette forbudet er innledningen til en prøvetid, og hvis Øyvind består den uten hjelp av andre, er det håp for ham i livet. I denne situasjonen synger så Øyvind om at det aldri er mulig å kue ”Vårens Skud”: han vil leve videre med løftet hode, full av håp. I denne versjonen har sangen en sjette strofe som mangler i den omarbeidede bokutgaven, samlingen Smaastykker (1860, hvor En glad Gut står sist, s. 85ff):

Løft dit Hoved – og se dog ned;
hvor du står, er et hellig Sted,
knæler din Ånd i Vrimlen,
løftes den først mod Himlen.

Også en annen og kanskje vel så viktig tekstendring har kommet inn i utgaven fra 1860. I slutten av strofe tre heter det opprinnelig (i Aftenbladet): ”jubler, trodser og svinger”. I bokutgaven er dette endret til: ”jubler, toner og svinger”. Det er en endring som avgjort styrker inntrykket av at Øyvinds karakter er i ferd med å endre seg. (Smaastykker 1860, s. 171)

I bokutgaven er dessuten hele diktet flyttet lenger frem i handlingen, til kapittel ti. Også det gir god mening, for slik blir diktet med og danner bakgrunn for siste fase av Øyvinds menneskelige utvikling. Innholdet i bokens tiende kapittel (etter omarbeidelsen av teksten) går ut på at Øyvind bestemmer seg for å bli Marit verdig og vil overvinne bestefarens motstand ved å søke seg inn på jordbruksskolen og ta sine evner i bruk til nytte for seg og andre: ”Holder saa hun ud, skal jeg med Guds Hjelp vinde hende gjennem mit Arbeide”, som han sier.
I avistrykket ble diktet fulgt av en forfatterkommentar: ”Han var en af dem, som kunde være tungsindt en Timestid, så sprat han op igjen, gik lidt frem og tilbage, og kom ind på en Vise, som han havde lært og som blev hans Dagvise”. I bokutgaven heter det bare at ”han sang [...] den Sang han holdt mest af”.

’Dagvise’ er en gammel betegnelse på en lovsang som synges ved daggry, egentlig en gammel middelalderlig skikk. Betegnelsen har gjerne vært brukt om Grundtvigs ”Den signede Dag med fryd vi ser / af Havet til os opkomme”, en salme full av hyllest til og takknemlighet for lys og liv. Det samme kan vel sies om Øyvinds ’dagvise’, som kanskje også kan leses som et tegn på den Grundtvig-inspirasjon som på dette tidspunkt fremdeles var levende til stede i Bjørnsons diktning. I ”Løft dit Hoved” synger også han om et håp som låner sin glans fra det høye – det vil si fra Gud. Gud kaller på menneskets innsats – han ”råber: kom!” – og Gud inngir oss et håp som omslutter hele verden og er levende til stede i hvert enkelt menneskes liv, like ned til hver enkelt livsgnist.

Bjørnson har selv sagt om hovedpersonen i En glad Gut at boken "afslutter som tredie Led den Karaktercyklus: Thorbjørn [i Synnøve Solbakken], Arne og nu Eyvind. Denne sidste har nemlig i Modsætning til hine den lykkelige Vuggegave af et Solskinsgemyt, der leger ud over al Verdens Vanskelighed [...] Han er, hvad de Andre ville have været, og som visselig deres Børn blev; thi jeg tror som Du ved paa Slægtens Sejer" (Bjørnson i brev til Clemens Petersen 24. oktober 1859). Dette er vel i siste instans nettopp det sangen ”Løft dit Hoved” handler om.

Hvem har laget melodien?
Som så mange av Bjørnsons dikt er også «Løft dit Hoved, du raske Gut» skrevet med sang i tankene. Og lik mange andre av hans «sangdikt» har også dette inspirert mange komponister til å ta pennen og notepapiret fatt. Kanskje er det diktets ukuelige optimisme som har virket inspirerende.
Blant de mange som har satt melodi til teksten, kan vi nevne Joh. Carl F. Kallenbach, Hans Mo, Kristian Wendelborg, Astrid Swensen, Sparre Olsen, Joseph Glæser, Carl Mortensen, Robert Allen, Axel Grandjean og Otto Valstad. Ingen av disse melodiene er imidlertid blitt «innsunget», verken her i landet eller i Danmark, hvor sangen også har vært mye brukt både i skolen og i hjemmene; det viser sangens forekomst i utallige sangbøker fra 1870-tallet og fremover.
Den melodien som ganske raskt ble foretrukket både hos oss og i nabolandene, er den som vi først treffer på i Melodier til Sange for de danske Skytteforeninger, 2den Del, som ble utgitt av M. T. Bredsdorff i 1873.

Melodien til Øyvinds sang i sangbok fra 1873. Klikk på bildet for forstørrelse.

Der står den uten angivelse av komponist. I Sange for de danske Skytteforeninger. 2den Del, som er tekstboken til den nevnte melodisamlingen,[1] blir Halfdan Kjerulf oppgitt som komponist. Om det er denne melodien utgiverne sikter til, eller om man har benyttet en annen melodi av Kjerulf til denne sangen, er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at Kjerulf ikke tonesatte denne teksten. Hvem er så melodiens rette komponist?

Etter hvert som denne melodien ble spredt gjennom stadig flere melodisamlinger, begynte Rikard Nordraaks navn å dukke opp som komponistangivelse. Da Nordraaks samlede verker ble utgitt av Øyvind Anker og Olav Gurvin i 1942, trykket de melodien slik den er gjengitt ovenfor og sier i revisjonskommentarene: «Forelegg: Olaus Alvestad: Tonesamling til Norsk Sangbok[sic]. Kria. 1905.[2] Dette er det eldste sted utgiverne har kunnet finne denne melodi som nå gjelder for å være av Nordraak. Den er ikke kjent av Behrens, ikke nevnt av noen av Nordraaks samtidige […] og har ellers ingen typiske nordraakske særpreg. Utgiverne har funnet å burde gjengi melodien, men setter et spørsmålstegn ved dens ekthet.»[3] Men denne melodien er blitt knyttet til Nordraak også langt tidligere enn hva Anker og Gurvin mener. Allerede i Melodier til „Sangbog for den danske folkehøjskole“ fra 1890 finner vi melodien med Nordraaks navn på side 139.[4]

Rikard Nordraaks navn festet til melodien. Klikk på bildet for forstørrelse.

Senere dukker den opp igjen flere steder, bl.a. i Henrik Nutzhorns Melodierne til Sangbog udgivet af foreningen for højskoler og landbrugsskoler, som kom i 1904.

Stedig holdt man fast ved Nordraaks navn til langt ut på 1900-tallet. Først i Oluf Rings melodisamling Syng Danmark. 250 melodier med underlagt tekst (København 1938, s. 164) er sakens realiteter endelig brakt på det rene. Der står det komponistnavnet som man har funnet ut er det riktige, nemlig P. Jerndorff. Peter William Jerndorff (1842–1926) var opprinnelig utdannet lege, men ble fanget inn av skuespilleryrket og debuterte i 1871 ved Det kgl. Teater i København, hvor han virket i 52 år.

I Center for Musik og Teater i Det kongelige Bibliotek i København oppbevarer man et manuskript fra Jerndorffs hånd med musikken til «Løft dit Hoved» i en utsettelse for klaver og sang. Melodien i dette manuskriptet avviker litt fra den melodien vi i dag er kjent med. På tittelsiden står det med sirlig håndskrift: „Sang af En glad Gut“ / af / Bjørnstjerne Bjørnson, / componeret / og / Frøken Ida Kietz / tilegnet / af / P. W. Jerndorff. Manuskriptet er udatert, og vi har ingen viten om når Jerndorff unnfanget melodien, bortsett fra at det må ha vært før 1873, da den altså antagelig ble trykt første gang
Her ser du Jerndorffs manuskript.

Til tross for at saken nå skulle være oppklart, finnes det fortsatt utgivere av sangbøker og oppslagsverk som holder fast ved at Nordraak er komponisten. Slike feil er det nemlig nesten umulig å utrydde.
Av norske komponister som har tonesatt dette diktet, kan det være interessant å se på Ludvig Mathias Lindemans melodi, som ble til i forbindelse med hans utgivelse av Melodier til H.K. Foosnæs og L.M. Bentsens Viser og Sange for Ungdommen (Christiania 1873), altså på samme tid som Jerndorffs melodi første gang ble offentliggjort. Lindemans melodi har en viss likhet med Jerndorffs, selv om de neppe har kjent til hverandres komposisjoner. Denne melodien av Lindeman gikk imidlertid, i motsetning til mange av hans andre salmer og sanger, ganske raskt i glemmeboken.

Mange har tonesatt Øyvinds sang, blant annet Ludvig M. Lindeman. Klikk på bildet for forstørrelse.

Også i Sverige er sangen tatt inn i enkelte sangbøker, til og med i svensk oversettelse: «Lyft ditt huvud, du ungersven»[5]. I Lars Søraas’ Metodisk rettleiding I med tonar til 1ste hefte av skulesongbok. Utgaava nr 2. Landsmaalsutgaava finnes det også en oversettelse til nynorsk: «Tap ’kje modet, du unge gut». Hvem som har stått for disse oversettelsene, vet vi ikke.

Bjørnsons tekst oversatt til nynorsk. Klikk på bildet for forstørrelse.

 

Musikken er hentet fra CD-en "Sangtimen", sangskatter frå NRK's populære radioprogram og fremføres av Sangtimekoret. Ørskog: Norild Records, 2008.
Komponist: P. Jerndorff.
Musikken brukes med tillatelse fra utgiver.

"Løft dit hoved" i dansk tradisjon.

Salme av Grundtvig (”Reis op dit hoved”) en mulig inspirasjon til ”Løft dit hoved”, i følge Olaus Arvesen.
"Løft dit hoved" betydde mye for den danske dikteren Jeppe Aakjær.

[1] Tekstbokens utgivere var Johan Speyer og M. T. Bredsdorff , og den utkom året før (1872).

[2]Tonesamling til «Norsk songbok» for ungdomsskular og ungdomslag. 347 gamle og nye lundar samla og utgjevne ved Olaus Alvestad (Kristiania: Cammermeyer, 1905).

[3]Rikard Nordraaks samlede verker i kritisk utgave ved Øyvind Anker, Olav Gurvin (Oslo: Musikk-Huset, 1942), s. 101. Melodien er trykt på s. 83.

[4]Melodier til „Sangbog for den danske folkehøjskole“ samlede af Anders Kirkegård og Niels Vad. Melodisamlingen ble utgitt av Jens Bek og N. Johan Laursen.

[5]Den svenska sången för skola och hem utgiven av Malin Holmström-Ingers (Lund 1931).


Share

Bjørnson i media