bjornson-topper bjornson-topper

Mannen og myten


Av Eivind Tjønneland, professor i nordisk litteraturvitenskap


15.12.2009 11:23

Da Bjørnson feiret sin 70-årsdag, ble det utgitt et festskrift til ære for ham. Festskriftet ble innledet med et dikt av Knut Hamsun, som avsluttet med en sentens som inngår i Bjørnson-mytologien: "Naar han tier, blir der tyst."

Bjørnsons biografi ble allerede i hans levetid gjort til gjenstand for myteskaping. I festskriftet til Bjørnson på 70-årsdagen bidro faktisk den danske litteraturhistoriker Vilhelm Andersen med en artikkel kalt "Bjørnson-myte". Andersen fremholdt at av alle som skrev i festskriftet, var han kanskje den eneste som aldri hadde hatt nærkontakt med Bjørnson. Likevel sto Bjørnson klart for ham:

"Naar en stor Aand har været virksom tilstrækkelig længe og i sin Virksomhed, hvor mangfoldig den ogsaa har været, har udtalt en Tanke, et Maal, en Stræben, saa at den i Frastand viser sig som eet Billede, bliver han, selv om han er nok saa spillevende, en Myte."

For Vilhelm Andersen var Bjørnson, akkurat som Napoleon, Goethe og Grundtvig, blitt en mytisk personlighet lenge før han døde. Men Andersen var ikke den første som mytologiserte dikteren.

Det er som om Brandes-skolens form for litteraturhistorieskrivning med dens interesse for å male bilder av dikternes personlighet har vært med på å stilisere et glansbilde av Bjørnson helt frem til våre dager. I sitt portrett av Bjørnson i Det Moderne Gjennembruds Mænd (1883) tar Georg Brandes utgangspunkt i Bjørnsons tale ved avdukningen av statuen av en annen stor nordmann, Henrik Wergeland. Det fortelles om Wergeland, sa Bjørnson, at han gikk med lommene fulle av trefrø og kastet en neve ut nå og da på sine spaserturer og ville ha sine kamerater til å gjøre det samme, for ingen kunne vite hva som grodde etter dem. Brandes mener at dette også kan sies om Bjørnson:
"Han er Norges store Sædemand. Landet er et Klippeland, nøgent og uopdyrket. Mangt et Sædekorn falder paa Stengrund og blæses bort af Vinden; men Jorden er modtagelig, hvor der er Jord, Udsæden er rig, og Bjørnson fortsætter sin Virksomhed uden at trættes."

Slik var det ifølge Brandes aldri nok for Bjørnson bare å være dikter, han ville også oppdra det norske folk sedelig og politisk. Bjørnson førte tradisjonen fra dikteren Henrik Wergeland (1808–1845) videre. Enkelte har til og med spurt om det ikke var Bjørnsons tale ved avdukningen av Wergeland-statuen 17. mai 1881 som har "knyttet Wergeland og Bjørnson sammen i vår historie". For de norske venstreavisene var det viktig å slå fast at Bjørnson og Venstre førte Wergelands program ut i livet. Og da Bjørnson fikk holde talen, var det en stor triumf for partiet Venstre. Man kan forstå dette slik at "Bjørnson har utformet sin egen nasjonalskaldrolle med Wergeland som modell". Dette Venstre-bildet av Wergeland har siden vært nasjonens offisielle. Naturen hadde rustet Bjørnson godt til rollen som nasjonsbygger, folkeoppdrager og nasjonalskald: Sjelden så man en så kraftig skikkelse, ifølge Brandes, han var som skapt til å hugges ut i granitt.

"Stærk som det Rovdyr, hvis navn to Gange forekommer i hans, stiger han op for Erindringen med det mægtige Hoved, den sluttede Mund og det hvasse Blik bag Brillerne."

En generasjon senere gjentar Bjørnsons venn og samarbeidspartner, den kjente venstremannen og historikeren J.E. Sars (1835–1917), denne mytologiske sammensmeltningen av Wergeland og Bjørnson helt på begynnelsen av det innledende essayet "Bjørnsons Plads i Norges politiske Historie" i utgaven av Bjørnsons artikler og taler.

"Allerede ved sin ydre Apparition, – den blonde, bredskuldrede Kjæmpeskikkelse med det knejsende Hode og den ranke, selvbevidste Holdning, – maatte Bjørnson gjenkalde i Publikums Erindring sin store Forgjænger. Man maatte, bare ved at se ham, faa et Indtryk af at der stak i ham, som i Wergeland, en Folkefører, en Høvding [...]".

I ettertid har det derfor med rette vært hevdet at ved å stilisere Bjørnson på denne måten, oppsto det en hel skole med mytologiske Bjørnson-dyrkere, fra Bjørnsons første biograf Christen Collin, over Gerhard Gran til Francis Bull, Asbjørn Øveraas og Chr. Gierløff. På 1990-tallet ble vi vitne til en mer nøktern holdning til dikteren og landsfaderen. Tidsskriftet AGORAs temanummer om Bjørnstjerne Bjørnson nr. 1-2-1990, markerer i denne sammenheng en viktig overgang fra Bjørnson-dyrkelsen til en Georg Johannesen-inspirert avmytologisering. Denne avmytologiseringen har fått en mer vitenskapelig form i Aldo Keels og Øystein Sørensens arbeider. Johannesen retter tungt skyts mot "den bjørnsonianske livsholdningen" som "varig smeltet sammen med en allnorsk og særnorsk væremåte". Ja, han går til og med så langt som å si: "Enhver tanke som ikke kunne vært tenkt av Bjørnstjerne Bjørnson, er forbudt i Norge."

Akkurat som mye av de tidlige bjørnsonianernes heltedyrkelse virker patetisk på oss i dag, så er det likevel en fare for at dette glansbildet blir gjort til gjenstand for en like hensynsløs avmytologisering. I dagens situasjon må det være av viktighet å gi en historisk forklaring på hvorfor bildet av Bjørnsons forfatterskap i dag er mye mer avbleket og ikke har motstått tidens tann like godt som f.eks. Ibsens dramatikk.

Fredrik Engelstad har fremmet det synspunkt at Bjørnsons svekkede rolle skyldes at mens Ibsen kunne vekke gjenklang både hos de konservative og de kulturradikale, appellerte ikke Bjørnson på sikt til noen av disse grupperingene:

"Bjørnson var for klar og rasjonalistisk til å appellere til de konservative, og han var for reformistisk til å appellere til de radikale. Etter sin død ble Bjørnsons popularitet knyttet til oppbyggingen av Norge som nasjon og av kjernefamilien som den herskende livsform. Disse bevegelsene kulminerte i mellomkrigstiden, og har i dag ingen mobiliserende kraft. Følgen er at det i vår tid er blitt vanskelig å gi et bilde av BB som er nøkternt og helhetlig, samtidig som det lar det storslåtte i hans person tre fram."

Som Øystein Sørensen har påpekt i sin bok om Bjørnson og nasjonalismen, kan vanskene med å komme utover Bjørnson-hagiografiens bilde også skyldes at Bjørnson-dyrkerne i stor grad har fått prege utvalget av dikterens artikler. Bjørnsons utrolig mangesidige virksomhet som journalist, brevskriver og artikkelforfatter er ikke tilstrekkelig dokumentert gjennom utgivelser. Bare en brøkdel av Bjørnsons over 30 000 brev er publisert i bokform, og det samme gjelder hans utallige avisartikler.


Share

Bjørnson i media