bjornson-topper bjornson-topper

Fra livet som 4. generasjons etterkommer av Bjørnstjerne Bjørnson


Av Marit Bjørnson Barkbu


09.03.2010 14:42

Hva skiller oppveksten på Aulestad fra andres oppvekst? Har opplevelsene, møter med turister, 17. mai, gårdsdriften, samvær med min faster, konservator Else Bjørnson, og med andre betydningsfulle mennesker, gitt helt annerledes impulser enn til livet på andre gårder?


Styrten, malt av Eyolf Soot

På det jevne var livet på Aulestad gård slik gårdsliv normalt arter seg. Likevel svevde impulser fra Karoline og Bjørnstjerne over utallige situasjoner.

Farfar (Erling Bjørnson), faster Else, mine foreldre og søsken, venner og bekjente, benyttet sommerstid daglig styrten, som var en tykk vannstråle fra en trerenne stukket inn i Neveråa, et arrangement satt i stand etter oldefars direktiver. Et badehus fantes også, og vi drømte oss helt bort på dette stemningsfulle stedet.

Farfars hus var i flott sveitserstil, og var for oss en del av hjemmet vårt. Der fantes flotte malerier av oldefar og andre gjenstander fra hans liv. Farfar fortalte ofte om egne opplevelser, og liknet dessuten mye på sin far.

Faster Else bodde i det som i Bjørnsons tid var drengestuen, og i hennes hjem var vi også alltid velkomne. Her hørte vi levende beretninger om hennes besteforeldre, og huset inneholdt malerier, bøker, byster og møbler med sine egne historier.

Turistene opplevdes som spennende og givende. Vi ble gjort stas på, og oppdaget hvordan det var mest hensiktsmessig å opptre overfor fremmede. God lærdom! Faster Else, konservatoren, lærte oss også å parere dersom noen dro den udødelige veranda-anekdoten: Bjørnstjerne Bjørnson var ikke gemen, og ville aldri opptrådt på en slik hensynsløs, ja, rå, måte!

I tenårene jobbet jeg som guide på Aulestad og lærte gjennom dette mye om hjemmet, livet og diktningen. Der ble Bjørnsons innsats for medmennesker trukket frem, dessuten var også faster Else ivrig når det gjaldt å vise denne siden ved sin farfar. I det hele tatt har hennes kunnskaper, holdninger og stil betydd mye, og gjør det ennå.

Å få så inngående kjennskap til Karolines innsats for sin Bjørnstjerne og for barn, barnebarn og venner, har gjort meg ydmyk – og bevisst på at det er umulig å leve opp til hennes livsgjerning.

Det å leve opp til, ja, dette skjønte jeg heldigvis tidlig: Ikke prøv det! Umulig! Å skaffe meg best mulig kunnskap om både oldefar og oldemor, derimot, har jeg satset mye på.

17. mai på Aulestad er helt spesielt, nært, trangt! og berikende, og opplevelsen anbefales for enhver nordmann! I 2010 vil dagen trolig overgå alle tidligere feiringer etter at stedet ble museum. I barndommen hendte det at far holdt talen der, og oftest faster Else, og jeg husker at jeg misunte dem å få komme med sine tanker på denne måten. Og holde tale synes også jeg er herlig spennende.
Museumsdrift sammen med gårdsdrift kunne utløse konfliktsituasjoner. Alleen var adkomstvei både for turister og gården! Heldigvis foregikk gjødselkjøring utenfor turistsesongen! Problemer kunne føles når vindretningen førte griselukt til turistenes område. Likevel opplevdes det langt flere herlige hendelser, som når kubølingen kom byksende fordi de hørte et musikkorps som spilte oppover alleen.

De fleste som besøkte Aulestad, likte at gården var levende og i drift, og vi barna nøt å ha en tumleplass som bød på så bredspektrete muligheter.

Riktig ufortjent, men heldigvis, har slektskapet med Bjørnstjerne Bjørnson ført til møter med utallige kjente mennesker med rike evner og kunnskaper.

Alle kan ikke nevnes, men denne artikkelen er ment å belyse gamledager, og derfor passer det å nevne møter med størrelser som Sigurd Hoel, Francis Bull, Aase Bye, Inge Krokann, Claes Gill, Helge Ingstad. En helt spesiell plass har Per Amdam som gikk bort allerede i 1986. Lillebil Ibsen var inngiftet i familien og opplevdes som en nær slekting.

Dagny Bjørnson Sautreau, den yngste av barna, levde til 1974, og å besøke henne var berikende og herlig, og der var mange størrelser gjerne å treffe.

Faktisk har livet som 4. generasjons Bjørnson etter hvert satt mer og mer farge på hverdagen, og jeg har fått delta på utrolig fine arrangementer og møtt utallige spennende mennesker i inn- og utland. Slik har jeg fått møte dyktige mennesker som gjør en storartet innsats for å formidle Bjørnson. Dette oppleves som livgivende eliksir, og jeg føler en inderlig takknemlighet til alle som har gjort og gjør så mye flott for å vise Bjørnsons liv og gjerning.

Måtte Bjørnsonåret føre til enda bredere kunnskap blant folk – Bjørnsoner og andre – slik at deres syn på Bjørnstjerne Bjørnson forankres i solid viten om hvem han var.


Share

Bjørnson i media