bjornson-topper bjornson-topper

Februar: ”Over de høje fjælde”


Av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad


01.02.2010 13:57

"Over de høje fjelle” er en av de mest kjente sangene i fortellingen Arne. Februarsangen er en historie om drøm og lengsel.

Den lille romanen Arne som kom ut i august 1859, er i første rekke en fortelling om lengsel etter full livsrealisering. Den foregår i et lite bygdemiljø og handler om en gutt og ung mann som vokser opp under vanskelige kår.En av hans venner reiser til Amerika, og Arne selv preges også av utlengsel. Han har dessuten en sterk trang til boklig lærdom. Samtidig lengter han mot den unge piken Eli Bøen, som han har kjær, men lenge ikke våger å nærme seg. Når historien likevel ender med et bryllup mellom dem, har nok Arnes mor hatt en finger med i spillet. Hun sørger for å forene de to unge, fordi hun vet at sønnen da blir værende i bygden og vil gjøre sin innsats der, i stedet for å reise ut.
Arne har en skyhet for å uttrykke sine følelser og erstatter ofte vanlige ord med sang. Det fortelles at han helt siden konfirmasjonstiden skrev viser, og flere nøkkelsituasjoner i handlingen resulterer i at han skriver dikt. Når Eli spør ham hvorfor eller hvordan noen kan dikte, svarer han bare: ”Du skal ikke søke emner, de kommer [...] Som annet kært: når du minst vænter” (se førstetrykket fra 1859, Arne, s. 112).

”Over de høje fjelle” er en av de mest kjente sangene i fortellingen (her sitert med ortografi som i førstetrykket fra 1859). Den blir til etter at Arne har vært sammen med en rekke andre unge og hørt deres ulike fortellinger om drøm og lengsel. Selv har han ingen historie å berette – i stedet skriver han en sang. Men når han forlater de andre, glemmer han teksten, som blir funnet av en ung pike. Det kan ikke være andre enn Eli, for senere hører Arne henne synge nettopp disse versene.

Tekst
Allerede i oktober 1859 leverte Bjørnson et rettet eksemplar av Arne til sin norske forlegger, der han hadde skrevet et nytt innskudd som han knyttet til ”Over de høje fjelle”, og i 1872 utvidet han dette innskuddet ytterligere. De tilføyelsene dikteren gjorde, peker mot tekstens preg av melankolsk uttrykk for uoppfylte lengsler og følelsen av å ha rike evner som ikke finner utløp – slik det spørrende uttrykkes i den kjente linjen i slutten av strofe fem: ”lengsel, men ingen vinge?”. (Dette verset, som her er sitert etter førstetrykket fra 1859, har senere gitt tittelen til en roman fra 1990 av Ragnhild Magerøy.)

Arnes sang skulle ifølge disse senere innskuddene dreie seg om en lengsel både etter å nå frem til en livsledsager (her: Eli Bøen) og etter å reise ut til større forhold. Allerede høsten 1859 hadde Bjørnson tilføyd:
En dobbelt Længsel: Efter at holde af Nogen, og efter at reise langt bort, flød sammen og blev til en. I den Tid arbeidede han atter med Visen ”over de høie Fjælde”, forandrede den og sang og tænkte stille ved sig selv: ”Det bærer nok ud alligevel; jeg synger saalænge til jeg faar Mod” (Bjørnson 1919–20, bd. 9, 52–53).
Men slike motstridende følelser skaper konflikt, slik det antydes i tillegget fra 1872: ”Det var Vemoden i hans Sjæl, som gjorde det første Kjærlighedsbillede, som gled hen over hans Sjæl, saa mørkt”.

Bjørnson hadde ønsket enda en rettelse i 1859. Den gjaldt diktets siste verslinje, som han foreslo at forleggeren endret fra ”og jeg få lov til at lenges!” (førstetrykket, Arne, s. 132) til ”lad mig faa lov til at lenges”. Denne rettelsen kom likevel ikke med i noen av de senere trykte utgavene, skjønt mange kanskje ville ha sett det som en klar forbedring.

De to åpningslinjene i diktet henspiller direkte på bokens første kapittel, om skogen som ville kle fjellet. Skildringen av skogens vandring, ørnens djerve flukt og fuglenes frie sang danner en kontrast til det stedbundne – til følelsen av å være innemurt, med rike evner (”mitt mod er så ungt og rankt”) som ikke finner utløp. Men i siste strofe endres perspektivet: tross alt blir lengselen sett som en rikdom og noe positivt, for den hindrer at mennesket stagnerer. Diktet ender derfor med en bønn om at lengselen aldri må slukkes: ”og jeg få lov til at lenges!”. Da diktet ble trykt opp i senere utgaver av Arne, samt i Digte og Sange (1870), var ortografien endret, slik at den i våre øyne kan virke mer konservativ enn i førstetrykket.

Melodi
Svært mange har satt musikk til ”Undrer mig på”, også Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak (opus 1[a]), men det er bestemt Halfdan Kjerulfs melodi som har festet seg i erindringen hos de fleste. Sytten sanger skrev Kjerulf til tekster av Bjørnson, to mannskorsanger og femten romanser. Bare Welhavens dikt inntar en større plass blant hans komposisjoner. De aller første Bjørnson-diktene Kjerulf tonesatte, utgjør fem av de åtte numrene som fikk plass i hans opus 6 (utkom 1860). Tekstene er hentet fra to av bondefortellingene, som Kjerulf hadde lest med stor interesse. Synnøves Sang og Ingrids Vise fra Synnøve Solbakken (1857) ble skrevet i 1858. De øvrige tre Bjørnson-sangene i opus 6 hentet teksten fra Arne (1858/1859) og ble komponert i oktober 1859: Solskins-Vise (nr. 5), Venevil (nr. 6) og Over de høje Fjelde (nr. 7). Da heftet var publisert, sendte Kjerulf det umiddelbart til Bjørnson, som ga begeistret respons.


Halfdan Kjerulf, 1815–1868. Eier: Nasjonalbiblioteket. Klikk på bildet for forstørrelse.

Dette ble innledningen til et fruktbart samarbeid som resulterte i flere av våre mest kjente og kjære sanger. Bjørnson håpet også at Kjerulf skulle involvere seg i hans store planer om musikkdramatiske verk, men forgjeves. Han hadde vært skeptisk til det mer tyske preget i Kjerulfs tidligere komposisjoner, men opus 6 ga et annet inntrykk. Nå ble Kjerulf tatt inn i varmen i det nasjonale og radikale miljøet rundt Bjørnson, og sangene vakte lykke da Ludvig Mathias Lindeman presenterte dem i Det norske Selskab i Kristiania våren 1860. Det var Bjørnson og Ibsen som hadde startet denne kunstnerklubben mot slutten av 1859; hver uke møttes 30–40 medlemmer til foredrag, diskusjon, sang og musikk i iver etter å utvikle litteratur, bildende kunst, musikk og scenekunst med nasjonalt preg. Selv om Kjerulf var lite positiv både til den progressive norske retningen Bjørnson representerte og til sider ved dikterens væremåte, lot han seg raskt inspirere av diktene som Bjørnson gjerne sendte ham: ”Bjørnson er nu i det Hele taknemmelig at komponere og det gik ogsaa med disse i en Svip” (Kjerulfs dagbok, 10. desember 1865). I et brev datert 18. mars 1860 forteller Kjerulf om sitt første møte med Bjørnson (hvor de opplevde gjensidig, dog noe reservert, glede over det nye bekjentskap). Kjerulf anerkjenner Bjørnson som ”Synnøves og Arnes geniale Skaber” og fikk inntrykk av at Bjørnson på sin side syntes godt om hans ”smukke, runde, fyldige” tonesettinger i opus 6: ”Det lod, som han likte Solskinsvisen bedst og Over de høie Fjelde mindst, i hvilket sidste jeg gav ham Medhold. Men Venevil? ”Begyndelsen prægtig”. ”Ræven” fortræffelig. ”Synnøve” – ja fint, æsthetisk opfattet – men for kunstig (meget forsigtig udtalt)” (Kjerulf 1918, 252).

I sin bok om Bjørnson skriver Christen Collin at den lengsel og trang til utsyn som kommer til uttrykk i ”Over de høje fjælde” ikke bare ble knyttet til hovedpersonen i Arne, men utløser en sang som ”kunde istemmes av alle”. Arne representerer ”et hoved-træk i norsk folke-karakter og i det norske folks historie” (Collin, bd. 2, 114). Dette allmenne perspektivet ved teksten – smerten over å føle seg innestengt – kan forklare hvorfor så mange har satt musikk til den. Det kan se ut som om det er nettopp denne Bjørnson-teksten som har inspirert flest tonesettere ikke bare i Norge, men også i andre land, særlig Danmark. Både Carl Nielsen, Peter Heise, Oluf Ring og Henrik Rung har laget melodier, men det er grundtvigianeren Morten Eskesens melodi (fra 1860) som går igjen, især i den danske folkehøyskoles Højskolesangbogen, som har kommet i utallige utgaver helt opp i vår tid. Les mer om de danske melodiene.
Les mer om Bjørnsons innflytelse i Danmark.

Morten Eskesens melodi til ”Over de høje Fjælde”. Senere er den blitt gjengitt uten punkteringer i starten. Klikk på bildet for forstørrelse.

Eskesens melodi fins imidlertid knapt i norske sangsamlinger. Kanskje fordi den går i dur? Mollpreget har nok slått bedre an her til lands. Når for eksempel Nordraak publiserer teksten i opus 1[a] (Leipzig 1863), understrekes lengselspreget og det uoppfylte på mange måter, gjennom foredragsanvisning (”tilbakehollt, med dyp lengten” [sic]), i toneart (veksling mellom dur og moll), akkompagnement (akkord uteblir på betont taktdel) og melodiføring (lav ledetone).

 

Kjerulfs versjon går også i moll og får gjennom selvstendige motiver i forspill, mellomspill og etterspill et romansepreg. Like fullt er melodien enklere og flyter lettere enn Nordraaks. Kjerulf kalte da også sangene i opus 6 for ”Viserne”. Kanskje den melodiske flyten er en avgjørende grunn til at teksten i dag, i hvert fall i Norge, helst synges med hans tonesetting.

 

Lydsporet er hentet fra CD-en Til Eva: selected Norwegian songs: a tribute to Eva Sars Nansen. Isa Katharina Gericke, sopran og Christian Ihle Hadland, klaver. [Oslo], Simax, 2009. Komponist: Halfdan Kjerulf.
Musikken brukes med tillatelse fra utgiver

Kilder:
Bjørnson, Bjørnstjerne 1912. Gro-tid: brev fra årene 1857–1870. Utgitt av Halvdan Koht. 2 b. Kristiania
Bjørnson, Bjørnstjerne 1919–20. Samlede digter-verker. Utg. Francis Bull. 9 b. Kristiania – København
Bjørnstjerne Bjørnson 1990. I: Agora: Journal for metafysisk spekulasjon, nr. 1–2. Institutt for filosofi, Universitetet i Oslo
Collin, Chr. 1923. Bjørnstjerne Bjørnson: hans barndom og ungdom. 2. Utg. Kra.
Greni, Liv 1942. Rikard Nordraak. 1842–1942. Oslo, Tanum
Grinde, Nils 2003. Halfdan Kjerulf: Nordmann og europeer: En komponist og hans tid. Oslo
Kjerulf, Halfdan 1918. Halfdan Kjerulf: Af hans efterlatte Papirer. [B. II] 1847–1868. Utg.: Wladimir Moe. Kristiania
Kjerulf, Halfdan 1865. ”Dagbok 1865”. NBO. Ms.8° 3103


Share

Bjørnson i media