bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnstjerne Bjørnson og den litterære kanon


Av Petter Aaslestad, professor, Nordisk litteraturvitenskap NTNU


22.01.2010 09:41

Å lese Bjørnson innebærer å bli konfrontert med store tekstmasser som fremstår som plumpe, programmatiske og ubearbeidede – kort sagt som dårlig litteratur. Å skyve denne litteraturen fullstendig fra seg, gir imidlertid små gevinster, selv i en kanonsammenheng.

Å lese Bjørnstjerne Bjørnsons forfatterskap er en utfordring for ens gjengse estetiske forståelse av skjønnlitteratur.

Man kan riktignok erfare den velkjente gleden i å oppdage glemte storverk, som den originale dramatrilogien om Sigurd Slembe (1862). Videre kan man la seg gripe av deler av bondefortellingene som slett ikke lar seg innordne i de pedagogisk enkle strukturene om evig godt og ondt, som den tradisjonelle resepsjonen har hatt en tendens til å fremheve. Dessuten kan man finne nok av verselinjer og noen enkeltdikt å la seg umiddelbart begeistre over. Det er viktig å erkjenne at kvaliteten på Bjørnsons verk har vært diskutert fortløpende. Overdreven sentimentalitet og hang til det friskfyraktige ble det reagert negativt på, også i det nittende århundret. Og mangelfull komposisjonsteknikk i prosa og dramatikk – rent ut sagt: slurv – ble ofte nok påpekt allerede da verkene utkom. Det er lett å forstå vennen Jonas Lies oppfordring til Bjørnson om å bedrive mindre politikk for derved å få til bedre litteratur.

At vi i dag av og til har problemer med å finne kvalitetene i Bjørnsons dikting, er altså ikke noe vi trenger å laste oss selv for. Problemet har eksistert fortløpende siden dens tilblivelse. Men på den annen side å erklære Bjørnsons litteratur som uleselig og uinteressant er å slå barnet ut med badevannet.

Ingen nordmann har skrevet mer enn Bjørnson. Intet emne er for lite eller for stort. Og det reageres umiddelbart, om det nå gjelder sandstrøing av vinterveiene i området rundt Aulestad (i lokalavisene) eller behandlingen av Dreyfus i Frankrike (i de store prestisjetunge europeiske avisene). Naturlig nok forutsetter lesning i dag av dette samtidsengasjementet en nokså grundig kontekstuell forståelse. Det meste av sakprosaen er ikke allment interessant ut fra litterære eller stilistiske synspunkter.

Bondefortellingene

Bjørnsons bondefortellinger er et levende begrep i lesende folks bevissthet. Forestillingen om genren er gjerne – hvis man har et lett nedlatende forhold til den – basert på


Synnøve Solbakken, 1857

Synnøve Solbakkens (1857) enkle konflikt mellom det lyse (Solbakken) og det mørke (Granliden), hvor til overmål kvinneskikkelsen assosieres videre med kulturelle stereotypier som Peer Gynts Solveig og Synnøve Finden. Videre kjenner ”alle” den bråkjekke åpningen på En glad Gut (1860): ”Øyvind hedte han og græd, da han blev født” (bind 2, s 3). Tidligere var det vanlig å stille seg beundrende til sagapastisjen: At far og sønn i Granli-slekten vekselvis heter Sæmund og Torbjørn og at bare annenhver mann har lykken med seg og ”det var ikke ham, som hedte Torbjørn”, fremstår nok i vår tid som unødig kunstlet og vekker i mindre grad sagalitteraturen i oss til live. Også kortteksten ”Faderen” regnes gjerne blant bondefortellingene. Den har hatt en uslitelig popularitet i antologier og i utdanningsløpet, fra grunnskole til universitet. Urimelige påstander (av blant annet Francis Bull) om at teksten får frem et helt menneskeliv på tre sider, kan ha hatt en ”over-kill-effekt” på Bjørnson-interesssen blant ungdom. Selv nøyde forfatteren seg med, langt mer dekkende, å kalle ”Faderen” for en fordringsløs skisse. Bondefortellingene i vår bevissthet har blitt assosiert med nasjonalromantikk og ”bønder i søndagsklær”; en genre på vei mot konsolidering av nasjonen og fremveksten av den realistiske norske gullalderromanen.

Den som ikke har lest bondefortellingene siden skoledagene, kan bli forbauset over å gjenoppdage den store plass som dikt og sanger blir til del. Innmonteringen av viser i bondefortellingene er et av de mest karakteristiske trekkene ved tekstene. Visene fant senere veien til de separate utgavene av Digte og Sange. Hvem husker at ”Ingerid Sletten” ”egentlig” hører hjemme i Arne? ”Alle” kjenner denne uforglemmelig enkle visen (til musikk av Nordraak) om hun som gjemmer på kistebunnen det eneste arvestykket etter mor, luen av farvet ull, tiltenkt bryllupsbruk, men som etter førti år konstaterer at ”der var ikke tråden igjen”. Det er for øvrig typisk at mye av Bjørnsons lyrikk er lagt i munnen på andre; noe for eksempel ”Bergljot” er et strålende eksempel på. ”Ingerid Sletten” har en uomtvistelig egenverdi, omtrent som en ballade sprunget ut av folkediktingen, men kan også i all sin enkelhet representere et rikt fortolkningspotensial i den overordnede teksten den utspiller seg. Det helt enkle blir plutselig komplekst. Ambivalensen i forhold til morsskikkelsen kommer i Arne også til uttrykk i et tilsynelatende enkelt barnerim som ”Killebukken”:

Diktet blir til etter at presten har gitt Arne et tilbud om å bli skolelærer. Men Arnes frihetsambisjoner og -lengsler er så sterke at han passer seg vel ”for den store gryten”. Å vakkert følge sin bjelle uten hensyntagen til de nærmeste rundt ham, er på dette tidspunkt i fortellingen Arnes eneste mulighet.

Ingen har produsert så mange poetiske førstelinjer til vår kollektive bevissthet som Bjørnson: Det ligger et land mot den evige sne, Og reven lå under birkerot, Brede seil over Nordsjø’ går, Jeg velger meg april; de færreste kan resten. Som norsk borger kan man strø om seg med munnhell av typen ”fred er ei det beste, men at man noget vil”. Ikke alle vet at dette er de siste linjene fra ”Jeg velger meg april” (og det trenger man da heller ikke). Men vi er altså omgitt av Bjørnson i språket, om vi vil eller ei. Og forfatteren selv må sies å ha vært gjennomsyret av sin egen poesi. I likhet med Henrik Wergeland greier også Bjørnson mot slutten av livet å gi uttrykk for sin livsforståelse i bunden form – direkte, usentimentalt og samtidig innenfor sitt eget genuine poetiske univers, som i følgende enkle linjer fra ”Siste smærte” (1906):

Å, nu har jeg lært det
Hvad jeg frygtet først,
At den siste smærte,
Den er også størst.
Kan ej mer arbejde,
Har ej kræfter nok.
Kan ej mer arbeide,
Har ej kræfter nok,
Kan ej længer vejde
Mine tankers flok.
De er over fjællet
Samles aldrig mer.

Teksten er hentet fra Den norske litterære kanon 1700-1900, og vises med tillatelse fra Aschehoug forlag.


Share

Bjørnson i media