bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnsons Romsdal, Romsdalens Bjørnstjerne


Av Marianne Breigutu


15.01.2010 13:12

Den storslagne naturen og bondesamfunnet i Romsdalen, hvor Bjørnstjerne vokste opp, skulle få stor betydning for hans liv og diktning. Mest markant er dette i de tidlige bondefortellingene og i flere dikt.

Edvard Hoem skildrer Bjørnson-familiens ankomst til Nesset prestegård 11. april 1838 slik: ”dei køyrde inn på tunet på Nesset prestegard. I sonens minne skulle prestegarden alltid stå i eventyrglans. […] Det er her diktaren Bjørnstjerne Bjørnson blir til.” (Hoem 2007, 91-2). Bjørnsons forhold til Romsdalen ble resten av livet hans preget av barndomsårene på Nesset prestegård og skoletida i Molde (1844–49). Han skrev til Alexander Kielland som 70-åring: ”jeg er Romsdøl. Der blev jeg til, av det land og folkefærd er jeg særpreget; – Mangfoldigheten i det og farven, farven; så det lever jeg med til min død.” (Sitert i Amdam 1993, 97).

Prestesønn i Nesset
Bjørnstjerne var eldst av en søskenflokk på seks, og sønn av en av bygdas tre embetsmenn. Dette gjorde at han hadde høy status. Via kontakten med tjenestefolkene og husmennene som var knyttet til prestegården, ble han kjent med bygdas folkelige fortellerkunst. Når drengene samlet seg i drengestua (Borgstua) satt guttungen og lyttet. Han hørte også på folk i bygda fortelle historier når de samlet seg i Jo-stua før gudstjenestene i den gamle stavkirken på Rød (bygd omkring 1300, revet 1885). Etter hvert begynte gutten selv å fortelle historier:
Prestefamilien tok inn i Smed-stua, men så snart dei var komne, var han Bjørnstjerne straks å sjå der han kom inn døra i Jo-stua, for der likte han seg. Når han kom inn og helsa, helsa han Jo-Pe vennleg att, og han brukte ofte legge til: – No Bjørnstjerne! kva føre’ du i ditt skjold i dag? Det vart sagt for å gje guten høve til å få ordet.
I Jo-stua hadde han Bjørnstjerne mang ei god stund. Når gammelkarane samtala og vart noko høgrøsta óg somme tider, då sto han Bjørnstjerne midt framom den som især var hovudmannen, og såg han midt i synet. Då syntest han å like seg.. Men det gjekk ikkje lenge før han óg begynte å ta del i samtalen, og til slutt vart det til at han fekk ordet åleine, og han tala så gammelkarane gløymte å gå inni kjerka. (Hola 2001. 176-77, min kursiv)

Bjørnstjerne merket seg allerede tidlig ut fra andre barn. 14 år gammel holdt han en preken utenfor Rød-kjerka stående på en prekestol laget av noen sleder. Senere skrev han en preken. Da han hadde lest opp denne for noen karer i drengestua, fikk han råd i form av eventyret om bjørnen som speilte seg før han skulle i gjestebud: Han måtte skrive så folk så seg selv og ville forbedre seg. Bjørnstjerne prøvde igjen, og neste søndag kunne karene kjenne igjen Bjørnstjernes preken i den faren holdt fra prekestolen. Gutten fikk både rettledning og oppmuntring fra omgivelsene som han tok med seg videre i livet. I forbindelse med besøket i Nesset i 1888 sa Bjørnson: ”Der bortpå prest’garda levde i mine lykkeligaste daga!” (Hola 2001, 243, gjengitt sitat av BB i forbindelse med besøket i 1888).

Skoletid i Molde og Christiania
Mellom 1844 og 1849 gikk Bjørnson på Molde middelskole. Han ble snart en leder blant kameratene. Her hadde han sin litterære debut: ”Frihedens Tale til Moldenserne” ble trykt i Romsdals budstikke 12. mai 1848. Skoleeleven oppfordret Molde-boerne til å støtte opp om feiringen av 17. mai, sterkt inspirert av revolusjonene i Europa samme år. I 1850–52 gikk han på Heltbergs ”studenterfabrik” i Christiania. Han livnærte seg som kritiker og stortingsreferent. Vinteren 1852–53 var han huslærer for sine småsøsken hjemme i Nesset frem til familien flyttet i 1853. Den samme høsten leste han til anneneksamen, men avbrøt studiet og gav opp planen om å studere teologi. Tidligere hadde han fått trykt noen dikt, og han var kjent med både nordisk og europeisk diktning. Nå bestemte han seg: Han ville bli dikter. I denne tiden begynte hans livsvarige balansegang mellom forfatterskap og samfunnsengasjement. For sin virksomhet ble han i 1903 belønnet med Nobels litteraturpris.

Romsdalen i litteraturen
I Bjørnsons litteratur er det tydelige spor av hans inntrykk fra Romsdalen. Flere av sporene har blitt bekreftet av ham selv i samtaler og brev. Mest markant er dette i de tidlige bondefortellingene (1857–60) og i flere dikt. Erindringsbildene ”Blakken” (1866) og ”Et stygt barndomsminne” (1889) har tydelige innslag fra oppveksten, og den forbilledlige novellen ”Faderen” (1861) er inspirert av virkelige hendelser fra Øverås som ligger ved enden av Eikesdalsvannet. I bondefortellingen Arne (1859) finner vi diktet ”Over de høje fjælde” hvor første strofe klinger slik:

Undrer mig på, hvad jeg får at se
over de høje fjælde?
øjet møder nok bare sne;
rundt omkring står det grønne træ,
vilde så gærne over; –
tro, når det rejsen vover?

Diktet speiler det bratte landskapet i Eikesdalen, hvor Bjørnson begynte å skrive bondefortellingen på sin forlovelsesreise i 1858. Etter en reise i distriktet i 1877 skrev han diktet ”Romsdalen” (1880) hvor vi finner følgende utdrag:

Dette er Romsdalens stride land!
Nu er jeg hjæmme;
ti alt, som jeg ser, har øje og stemme!
Og folket? – Jeg kænner hvær eneste mand,
om aldrig jeg så ham. Her er han tolket:
kænner du fjorden, kænner du folket.

 


Share

Bjørnson i media