bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson på italienske scener 1878–2009


Av Giuliano D’Amico, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Institutt for Litteratur, Områdestudier og europeiske Språk, Universitetet i Oslo.


18.02.2010 14:32

En mandagskveld i februar 1878 gikk teppet opp som vanlig på Teatro Manzoni i Milano. Teaterplakatene annonserte La crisi, un classico del teatro norvegio, som, hvis vi skal tro anmelderne, neppe ble en suksess.

Det ble altså ingen strålende start for Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill på italiensk scene: man satte opp hans Fallit, som han hadde skrevet i Roma høsten 1874, med en annen tittel og uten å nevne forfatteren. Det er bare fra handlingsresymeet i anmeldelsene man forstår at bak La crisi egentlig ligger En fallit. Dette var typisk for den italienske teaterverden, for selv om den såkalte Bernkonvensjonen for internasjonal beskyttelse av åndsverk ennå ikke hadde blitt underskrevet, var det ikke uvanlig at teatertruppene betalte uformelle royalties til forfatteren. Hva kunne ha vært best for å unngå dette enn å spille stykket under en annen tittel og ta bort forfatternavnet? Og slik gikk det. Bjørnson, som hadde flyttet tilbake til Norge tre år tidligere, hadde sannsynligvis ingen anelse om denne oppførelsen, som ble spilt kun én gang og forble ukjent fram til 2008.

Det tok tid før Bjørnson ble en kjent forfatter og dramatiker i Italia, sine gjentatte opphold i landet til tross. Bortsett fra en bokutgivelse av Gli sposi novelli (De nygifte) i 1881, som ser mer ut som en tilfeldighet enn begynnelsen på en resepsjon, måtte man vente til slutten av november 1893 for igjen å se et stykke av Bjørnson på scenen: nok en gang ble En fallit spilt, denne gangen under tittelen Un fallimento og med forfatteren nevnt. Det var flere grunner til Bjørnsons fremmarsj i Italia: under hans tredje opphold i landet (1893–95) ble han kjent i de romerske kretsene, samt at teaterkonjunkturene hjalp ham stort. Un fallimento ble nemlig spilt i kjølvannet av de første oppsetningene av Ibsens og Strindbergs stykker, som hadde vekket både applaus og oppstyr. Høsten 1893 hadde italienske teatertrupper turnert med Ibsens Bygmester Solness og Strindbergs Faderen, som samlet fiasko etter fiasko på grunn av sin ”uklarhet” og sine ”symboler”. Italienske publikummere gikk på teateret for å more seg eller for å føle sterke følelser, ikke for å bli indoktrinert i abstruse filosofiske teorier – det var i alle fall hva de fleste anmeldere hevdet etter premieren på disse stykkene. Da Un fallimento ble satt på scenen, med sin velsmurte struktur arvet fra den franske pièce bien faite og sin forsonende og nokså patetiske happy end, fikk Bjørnson en hyllest. Endelig var det slutt med denne nordiske tåken og disse kjedelige symboler, ropte kritikken, ”denne Bjørnson er så naturlig og følsom som bare et latinsk menneske kan være”. Riktignok hadde oversetteren gjort sitt for å hjelpe stykket til å vinne sin kamp på den italienske scenen. Gian Domenico Bartocci Fontana, en advokat bosatt i Roma, hadde oversatt stykket og tatt bort første akt, slik at handlingen ble kortere og mer oppsiktsvekkende. Til forskjell fra hva André Antoine hadde gjort på Théâtre Libre, der man kuttet den sentimentale fjerde akten, hadde Bartocci Fontana insistert på det patetiske ved stykket, ikke minst med å finne på en dobbel forlovelse i slutten (i originalen fantes det bare én). Det var nettopp kuttene og den tillagte patetiske tonen som var garantien til suksess, forklarte Bartocci Fontana til teaterdirektøren Cesare Rossi – for så å skrive til Bjørnson kort etter for å beklage sin ”uhørte skamløshet” for å ha ”slaktet Mesterens stykke.” Sitt dobbeltspill til tross ble Bartocci Fontana Bjørnsons faste teateroversetter: han stod bak oversettelsen av En hanske, De nygifte, Geografi og kærlighed og Leonarda, som ble spilt nå og da i andre delen av 1890-årene.

Denne teksten vil bli erstattet

Geografi og kjærlighet fra Nrk Fjernsynsteatrets oppsetning fra 1973.
I rollen som Birgit Rømer- Lise Fjeldstad, i rollen som professor Turman- Wilfred Breistrand.
Regi: Tore Breda Thoresen.
Klippet er lagt ut med tillatelse fra Nrk.

Un fallimentos suksess åpnet dørene til den italienske litterære verden for Bjørnson. I denne perioden ble han kjent med Ugo Ojetti, en ung forfatter og journalist som kom til å bli en av de fremste italienske intellektuelle i første delen av 1900-tallet: sammen oversatte de Over Ævne, som kom ut i 1895 for toppforlaget Treves under tittelen Oltre il potere nostro. Dette ga resultater: da Bjørnson kom tilbake til Roma i 1898, var han nemlig blitt en kjendis – nordiske og italienske forfattere oppsøkte ham stadig for å få autograf eller anbefaling, og hans navn var ikke sjelden å se i romerske aviser. Etter nobelprisen i 1903 steg Bjørnsons berømmelse enda mer, og hans verk ble trykt fram til 1967; men til tross for dette ble hans navn mindre og mindre omtalt gjennom andre delen av det tjuende århundret. I de siste førti årene har Bjørnson praktisk talt forsvunnet fra bokhyllene; Claudio Magris skrev en lidenskapelig artikkel om ham i Corriere della sera sommeren 1995, men den fungerte mer som en introduksjon av en hittil ukjent forfatter enn et forsøk på å ta opp en eksisterende litterær debatt. I 2009, 42 år etter hans siste italienske utgivelse, ble ett verk av Bjørnson publisert i en ny oversettelse (nok en gang En fallit), og våren 2010 blir han feiret i Roma, hans gamle bosted, med en rekke foredrag og en ny italiensk oversettelse av Over Ævne I. Man får håpe det blir begynnelsen på en ny bjørnsonsk vår i Italia.


Share

Bjørnson i media