bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson og poetokratiet


Av Bodil Stenseth


16.03.2010 09:14

Poetokraten var en slags intellektuell med de noe motstridende egenskapene folkeleder, urostifter, kunstner og dilettant. Bjørnstjerne Bjørnson er den første som fikk betegnelsen.

I 1902 da Ernst Sars, historieprofessor og venstrebevegelsens ideolog gjennom en mannsalder, skrev om Bjørnstjerne Bjørnsons betydning i norsk politikk, konkluderte han: ”I sterkt bevægede Tider, naar de høieste og vanskeligste Opgaver melder sig til Løsning, kræves der Medvirkning af andre og større Kræfter. Politikere maa da finde seg i, at Poeter og Profeter blander sig ind i deres Bedrift med sin Fantasering og Moralisering; de maa finde sig i et sligt ’Poetokrati’ som det, hvorved de store Tider i norsk politisk Historie siden 1814 har været karakteriseret.”

Poetokrati – med denne nyskapingen av et ord fanget Sars inn det han mente var et særnorsk fenomen. Nemlig dikterstyret representert ved Bjørnson og forgjengeren, Henrik Wergeland. Hos dem virket politikeren, folkeopplyseren, agitatoren, avis- og brevskriveren jevnsides eller avvekslende med dikteren og kunstneren.


Litografi av Henrik Wergeland, D. Arnesen del L. Kornerup lith, Em. Bærentzen & Co lith. Inst, utgitt av Chr. Tønsberg

Bjørnsons kombinasjon av dikter og politiker var kontroversiell. ”Digterpolitikeren” var et yndet skjellsord i Høyre-kretser. Der fikk dikteren unngjelde for politikeren, og det ble gjort kort prosess med begge. Eller så var det bare diktergeniet som ble anerkjent. Selv blant Venstre-folk var det de som mente at Bjørnsons deltakelse i politikken mest hadde stått i veien for hans anseelse som dikter. Sars derimot påpekte at Bjørnson ”har været saameget bedre Politiker, fordi han tillige har været Digter, og saameget bedre Digter, fordi han tillige har været Politiker”. I den offentlige debatt hadde Bjørnson med styrke hevdet sammenhengen mellom politikk og moral, liksom han i sin diktning hadde hevdet sammenhengen mellom kunst og moral. Nettopp dette kvalifiserte Bjørnson til høvding, sagatidens store handlingens menn: De kunne, ifølge Sars, samle all sin kraft og oppmerksomhet på et enkelt punkt og være der hvor det gjelder å være i det enkelte øyeblikk, der hvor slaget skal stå.

Slik ble Bjørnson en moderne høvding i Sars’ fortelling om det nye Norge. Men det var ikke den nasjonal-liberale åndsstrømningen som frembrakte poetokratiet. Det er i kraft av sine sjeldne egenskaper at først Wergeland, så Bjørnson blir nasjonens ubestaltede leder. I kampen for norsk selvstendighet står dikterpolitikeren både over og i politikken. Det kan sies at poetokraten var noe så motstridende som folkeleder og urostifter, kunstner og dilettant. Poetokraten var en slags intellektuell. Forbilde var trolig den franske intellektuelle tradisjonen med røtter i opplysningstiden, men den var dominert av filosofer og humanister.

Etter 1902 mistet poetokratiet sin intime forbindelse med nasjonsbyggingens Wergeland og Bjørnson. Skjønt dikterpolitikeren fikk arvtakere på 1900-tallet, virker det ikke som om de klarte å få en tilsvarende posisjon og autoritet som de to gamle. Aller minst Knut Hamsun etter 1940. Allerede da hadde ordet poetokrati sannsynligvis gått over til å bety dikterstyre i alminnelighet.

”Poetokratiets tid er forbi. Litteratveldet er over,” utbasonerte Gunnar Skirbekk i 1969. Den unge nymarxistiske filosofen var ikke i tvil: Åndsdebatten – altså debatten om alt som ligger hinsides den sikre kunnskap - var ikke lenger dominert av diktere og litterater. I de siste 10-15 år var det nye grupper – filosofer og samfunnsforskere - som hadde overtatt deres gamle rolle. Noen år senere, i 1977, konstaterte litteraturforskeren Helge Rønning dikterveldets forfall. Det vil si at dikterne ikke lenger skrev for de mange, men hadde henfalt til verdensfjern modernisme.

Tidlig på 2000-tallet fikk poetokrati en ny dreining idet ordet ofte ble brukt om skjønnlitteraturens hegemoni i det litterære system og i offentligheten. I essaysamlingen Poetokrati tar forfatter og redaktør Geir Gulliksen til orde for skjønnlitteratur som kunst og sterkere kvalitetsbevissthet om litteratur.

Når poetokratiet i senere tid har vandret over landegrensene, skyldes det i første rekke engelske oversettelser av tekster av norske opphavsmenn. Men poetocracy er også navn på ”The Poetry Workshop in Nicaragua”. Det er uten noen som helst forbindelse med Ernst Sars’ bjørnsonske poetokrati.

Litteratur:
Gulliksen, Geir, Poetokrati, Spartacus, Oslo, 2003.

Hagtvet, Bernt, Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken, Forum/Aschehoug, Oslo, 1998.

Rønning, Helge, ”Dikterveldets forfall – antydninger til en sosial-historisk analyse av ti års norsk prosa”, i Helge Rønning (red.), Linjer i nordisk prosa. Norge 1965-1975, Pax. Oslo, 1977, s. 9-48.

Sars, Ernst, ”III Bjørnsons Plads i Norges politiske Historie”, [Forord i Bjørnstjerne Bjørnson, Udvalgte Artikler og Taler, Kjøbenhavn, 1902], i J.E. Sars Samlede Værker, bd. 4, Kristiania/Kjøbenhavn, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 1912, s. 263-285.

Skirbekk, Gunnar, Nymarxisme og kritisk dialektikk, Pax, Oslo, 1970.”Spådommen om `poetokratiets død’ ein feilaktig prognose”, i Nytt Norsk Tidsskrift, 3-4/2004, s. 432-443.

Økland, Ingunn, ”Tabubelagt”, i Aftenposten, 15.12.03/24.10.08.


Share

Bjørnson i media