bjornson-topper bjornson-topper

Bjørnson og Ibsen, venner og konkurrenter.


Av Benedikte Berntzen, Nasjonalbiblioteket


16.04.2010 13:56

Ibsen og Bjørnson kjente hverandre i over femti år. De arbeidet, skrev og reiste i hverandres spor. Det var et vanskelig vennskap.

Det er vanskelig å tenke seg norsk kulturhistorie uten Bjørnson og Ibsen. Ibsen så seg selv som stridsmannen som ville bringe nordmenn til å tenke stort, Bjørnson var ytringsfrihetens forkjemper som gjorde nordmenn stolte av sitt land og sitt språk. Historiene om skuffelser og rivalisering mellom Bjørnson og Ibsen er mange. Disse to diktermestrene i vår historie kjente hverandre i over femti år, og arbeidet, skrev og reiste i hverandres spor. Forholdet mellom dem var preget av vennskap og beundring, men er også en strømmåler for tidens kunstsyn og framtidshåp.

"Dit store modige høvdingsind"

Etter at den ene kom fra Molde i hest og slede og den andre fra Skien på et dampskip, møttes de to ved Heltbergs ”Studenterfabrik” i Christiania i 1850. Skolen var vel ansett, og var beregnet på gutter fra provinsen som ville inn på universitetet, der man avla artium på den tiden. Mange år seinere skrev Bjørnson diktet ”Gamle Heltberg”, hvor det står:

Anspænt og mager, med farve som gibsen,
bag et kul-sort, umådeligt skæg Henrik Ibsen.

Kanskje var ikke førsteinntrykket Bjørnson fikk av sin noe eldre medelev særlig imøtekommende. Til Ibsens forsvar kan man si at fullskjegg var på moten ─ og begge var omtrent like magre på den tiden. Ibsen nøt riktignok en viss respekt, siden han hadde debutert med Catilina og var blitt kalt et ”umiskjennelig talent” av professor Monrad. Bjørnson var kun 17 år og befant seg midt blant Christianias radikale som ønsket en bredere kulturell offentlighet i Norge, og som hadde store visjoner for et mer demokratisk styresett. Allerede ved sitt første teaterbesøk reagerte han på det han fikk se: Et eventyrspill med dansende og forelskede bønder som snakket dansk. I salen satt embetsstanden og borgerskapet og viste seg fram. Kampen for et norsk scenespråk ble hans første hjertesak, og hans våpen var avisinnlegg, pipekonserter ─ og knyttnever.

I 1851 reiste Ibsen til Bergen for å arbeide som instruktør ved Ole Bulls Det norske Theater, og hans etterfølger ble Bjørnson, som fikk tittelen theaterdirektør. Her kom ulikhetene mellom dem til syne i det praktiske teaterarbeidet: Ibsen instruerte Fru Inger til Østråt uten å avsløre at han var forfatteren, og ble av skuespillerne omtalt som ”en tusseladd som gjemte seg som en snegl i sitt hus.”[I] Bjørnson hoppet begeistret engasjert ut på scenen for å vise skuespillerne hva de skulle gjøre, kanskje overivrig etter sin vellykkede dramatiske debut med Mellem Slagene. Men begge delte idealet om en ny spillestil. Skuespillere burde bevege seg mer naturlig og deklamasjonen måtte vekk om publikum skulle tro på at det stod mennesker, og ikke pappfigurer, på scenen. Med Bjørnsons De Nygifte (1865) fikk publikum for første gang oppleve et friskere språk i norsk dramatikk. Å vise innhold og følelser var målet for framtidas teater og som vi vet lyktes både tusseladden og den begeistrede: Deres mål er en selvfølgelighet hver gang vi ser en skuespiller på en scene, et lerret eller en flatskjerm.


Henrik Ibsen, 1860. Bjørnson kalte Ibsen ”en liten tussete fyr”. Eier: Nasjonalbiblioteket.

I bondefortellingen Arne (1859) kan man lese i ”Over de høje fjælle”: ”Ud vil jeg – ud! Å så langt langt langt over de høje fjælle! Her er så knugende, tærende trangt og mit mod er så ungt og rankt.” Bjørnson trakk et lettende sukk da han kom over fjellet til vakre Italia, og skrev til Ibsen: ”Italien er en Kuranstalt for stridhaarede, ugreje Germaner.”[II] For Ibsen ble møtet med Italia utvilsomt avgjørende, og hans diktning skjøt fart på en måte som skulle endre verdens litteratur- og teaterhistorie. ”Her i Rom er det en velsignet Fred til at skrive i”, skrev han til Bjørnson, som hjemme i Christiania arbeidet for å få myndighetene til å gi ham diktergasje slik han selv hadde fått innvilget: ”Jeg skrød dig op som bare Fanden”, forsikret han. Med suksessene Brand og Peer Gynt kunne Ibsen legge de økonomisk vanskelige årene bak seg. Bjørnson ønsket seg nok mer takknemlighet for alle søknadene om midler på Ibsens vegne, men ble like fullt varmt begeistret for Peer Gynt: ”Jeg elsker din Harme, jeg elsker det Mod, den har udrustet”, skriver han. Peer Gynt er som ”Sjøsmag paa Kysten efter kvalm Luft i Sygeværelset.” I en anmeldelse av Clemens Petersen i det danske Fædrelandet ble det hevdet at Peer Gynt ikke var poesi, siden diktet manglet et endelig ideal. Ibsen lot sin tvil og skepsis løpe av med seg og ble lynende sint for at Bjørnson ikke gjorde noe ─ som å slå anmelderen helseløs.

Om forholdet mellom de to i utgangspunktet var tuftet på respekt og beundring, ble det stadig satt på prøve. Ikke bare ble teaterdriften i Christiania en konkurranse om oppsetninger av den ene eller andres dramatikk, Bjørnson måtte raskt avfinne seg med Ibsens økende status. I 1869 utkom De unges Forbund, og mange gledet seg over Ibsens første kritiske samtidsdrama. Stykket ble oppfattet som kritikk av den venstreliberale fløy, og Bjørnson følte seg krenket. For hvem var egentlig den radikale men selvhøytidelige Stensgaard inspirert av? I pressen gikk debatten som en røre av anmeldelser og mistenksomme ytringer. Da De unges Forbund hadde urpremiere på Christiania Theater, der Bjørnson hadde vært teaterdirektør i tre år, førte det til pipekonsert og buing så vel som jubel og applaus.

Da Edvard Grieg inngikk avtale med Ibsen om å skrive musikken til Peer Gynt, var han allerede godt i gang med Bjørnsons planlagte nasjonalopera Olav Trygvason. Peer Gynt på Christiania Theater i 1876 ble en dundrende suksess, og Griegs musikk er blant hans mest spilte orkesterstykker. Olav Trygvason ble liggende uferdig, men Bjørnson nøt stor fremgang med sitt realistiske gjennombrudd En Fallit (1874). Etter å ha sett dette stykket i Tyskland bestemte Ibsen seg for å skrive for scenen igjen, og gjøre bruk av noen teknikker som finnes i nettopp En Fallit. Konsekvensen ble tolv samtidsdramaer som er blitt spilt tusenvis av ganger, verdensry og tilnavnet det moderne dramaets far. Samme måned skrev han ”Et rimbrev”, et dikt som begynner med ”Min kære Ven!” der vi finner disse linjene: ”hånden med i spillet en digter har” og ”Jeg tror vi sejler med et lig i lasten”. I diktningen ble ikke Bjørnson slått av Ibsen, han ble forbigått.

Bjørnson la seg ut med både liberale og konservative med sitt krav om et rent norsk flagg fritt for ”sildesalat”.[III] Han skrev til Ibsen med håp om støtte i saken, som hadde blitt en stor belastning med angrep fra flere hold. Ibsen gjorde det meget klart at han ikke ville stå inne for noen sak, og såret Bjørnson dypt med sine erke-Ibsenske talemåter som ”La unionsmerket bli stående, men ta munkedomsmerket ut av sinnene, ta vekk fordommenes og trangsynthetens og vrangsynthetens […] merke!”[IV] Nå begynte Bjørnson å få nok i lange baner av mangel på politiske vyer fra en så framgangsrik forfatter. Heldigvis brukte Ibsen tiden sin godt der han satt i Italia og skrev. En dag fortalt han Suzannah at Nora kom innom hans arbeidsværelse, og ikke lenge etter var Et dukkehjem ferdig.

Ibsen var forberedt på storm, og Gengangere (1881) fikk hard medfart. Et drama om fri kjærlighet, kjønnssykdom og en latterlig prest, det var for vilt for de fleste. Teatre over hele Europa refuserte stykket og bokhandlerne ville ikke ha boka i sine hyller. Ibsen var nok en gang nedslått over at nordmenns forståelse var så ”treg og tung og sløv”. Det verste var den liberale presse, som til vanlig prekte ytringsfrihet og opposisjon, men som nå banket løs på Gengangere: Det var bedre å lese ”den gode gamle Poesi, fordi man ialdfald kunde læse den uden Fare for sine Nerver,” skrev Dagbladet. Her er det at Bjørnson trår fram som forsvarer ─ og denne gangen sender Ibsen ham sin takk: ”Det var jo egentlig ikke andet, end jeg kunde vente af dit store modige høvdingsind. Men til at træde frem og udtale Dig som Du gjorde, […] det må Du være forvisset om at jeg aldrig skal glemme Dig.”[V]

I 1882 gjorde Ibsen ferdig sitt drama om en frittalende hissigpropp som ønsket ”ivrigt, utrættelig, brændende at være virksom til hjemmets og til almenhedens bedste”.[VI] Stykket heter En folkefiende og ble en del av åpningsprogrammet til Nationaltheatrets i 1899.[VII] Den livsglade doktor Stockmann har forresten en besynderlig raus kone og noen ivrige barn, som blir tatt ut av skolen på grunn av farens uttalelser. Og i likhet med en viss sang Bjørnson skrev teksten til begynner også En folkefiende med et Ja!

De møttes ikke ofte som voksne berømtheter, og brevvekslingen mellom dem er heller ikke regelmessig. De flyttet mye og reiste i Italia, Frankrike, Tyskland, Sverige, Danmark foruten Norge. Men når de først møttes, så foregikk det i hyggelige former. I 1884 tok optimisten Bjørnson initiativet til å treffes i Tyrol, etter at de to ikke hadde sett hverandre på over tjue år. Møtet var vellykket nok, men Ibsen la merke til at Bjørnson ble ”slått av mine uttalelser”. Ibsens kompromissløse diktning var jo kjent for enhver, men noen saklig debattant var han knapt. Når Ibsen for eksempel foreslo å skyte alle bønder, kunne ikke bøndenes foregangsmann Bjørnson annet enn å le godt.

Da Bergljot Bjørnson ble forlovet med intelligente og alvorlige Sigurd Ibsen i 1892, var ikke tonen den beste. Bjørnson skrev til sin datter: ”Du er meget for ung til at skjønne alt det onde Ibsen har gjort mot mig. […] Han vil intet ha med os at bestille. Lad ham det!”[VIII] Ordene beroliget nok ikke Bergljot som var på vei inn i den høytidelige familien Ibsen. Hvorfor den ellers kjernesunne Ibsen plutselig ble syk da Sigurd og Bergljot giftet seg det året, finnes det ingen fornuftig forklaring på. Bjørnsons forsikringer om den beste forpleining hadde ingen, eller kanskje motsatt, effekt. Da Ibsen i tillegg nektet de unge et lån, ble Bjørnson rasende. Og ikke bedre ble det med et syrlig telegram til Bjørnsons 60-årsdag noen uker senere: ”Henrik Ibsen fremsender sin lykønskning til fødselsdagen.” Men tro hva Bjørnson tenkte da Ibsen på samme tid utga dramaet om en maktperson med samvittighetskvaler, om en mann som hadde kommet seg opp og fram ved å ramme sine nærmeste, den kontrollerende byggmester Solness.

Det siste møtet mellom de to høvdingene fant sted i Arbins gate på Bjørnsons 70-årsdag 8. desember 1902. Ibsen og Suzannah var beæret over at Bjørnson kom på besøk akkurat denne dagen, Bjørnson ble jo hyllet i hele Norden og blant venner ute i Europa. Den dagen skal Ibsen, som nå var redusert og syk etter tre slag, ha innrømmet til Bjørnson at det var han som var modellen for Stockmann i En Folkefiende. Men trøstelig la han til: ”Til dels. Du er jo ingen borgerlig mand som han.” Nei, Bjørnsons iver kom nok i veien for en påpasselig borgerlig livsførsel. Han ønsket og orket å kjempe for allmenn stemmerett, etablere partivesenet, få frikjent uskyldig dømte, se bort fra landsmålet men mot riksmålet og et norsk scenespråk, etablere barnetoget 17. mai og inspirere de unge til nye tanker langt bort fra kristne dogmer, presteskap og kongehus. Ved siden av å skrive dikt, skuespill og romaner. Mange år seinere har vi lest fortellingene hans ved pulten, og kan sitere dem eller synge sangene hans som om de satt i ryggmargen.

Les mer om Ibsen og Bjørnson:
Om Ibsen på tre språk, artikler, aktuelle forestillinger og repertoardatabase: http://ibsen.net/

Bjørnson og Ibsens brevveksling er tilgjengelig på http://www.dokpro.uio.no/litteratur/

[I] Ivo de Figueiredo: Henrik Ibsen Mennesket s.142-143.

[II] Brev til Ibsen 4.10.1865.

[III] Kallenavnet på unionsmerket i det norske og svenske flagget i unionstiden. Flaggstriden kom opp våren 1879.

[IV] Brev til Bjørnson 12.7.1879.

[V] Brev til Bjørnson 8.3.1882. Se også brev til Olaf Skavlan 24.1.1882.

[VI]En folkefiende, 4. akt.

[VII] Nationaltheatrets åpningsforestillinger var et sammensatt Holberg-program, Ibsens En folkefiende og Bjørnsons Sigurd Jorsalfar hhv.1., 2. og 3. september 1899.

[VIII] Brev til Bergljot Bjørnson 21.3.1892.


Share

Bjørnson i media