bjornson-topper bjornson-topper

April: ”Tonen”


Av Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad


01.04.2010 11:06

En av våre samtidskomponister, Alfred Janson, har uttalt at månedens sang for april, ”Tonen”– i Rikard Nordraaks tonedrakt – står hans hjerte nær. Sangmelodiens alvor og det luftige etterspillet i klaverstemmen formidler innholdet i Bjørnsons vårdikt om lengselen og det gåtefulle i tilværelsen på en sinnrik måte, sier han.

Språkets musikk
Da Bjørnson i 1870 utgav sin eneste diktsamling, ville han kalle den Sange. Forleggeren i København var ikke enig. Hans oppgave var å ivareta markedsføring og salg, og han mente vel at boken derfor måtte ha en mer ”normal” tittel. I fellesskap kom så Bjørnson og Frederik Hegel ved Gyldendalske Boghandel i København frem til tittelen Digte og Sange. Den kunne neppe være mer velvalgt. Tittelen er som en utkrystallisering av særpreget ved Bjørnsons lyrikk. Versene og strofene i de fleste av hans dikt har en påfallende musikalitet, de enkle ordene smyger seg smidig og ”selvfølgelig” rundt et underliggende taktskjema og skaper en levende rytme som i hvert enkelt tilfelle også er et melodiøst uttrykk for en stemning eller grunnleggende følelse. Dette gjelder ikke bare de rene sangtekstene Bjørnson skrev, det preger all hans versdiktning. Han er en mester i å skape rytmer som kan uttrykke de mest forskjellige følelser.
Allerede i bondefortellingene er dette særtrekket påfallende. Det ligger nær å mene at Bjørnson selv må ha vært klar over sin spesielle evne til å bruke språket musikalsk, for i disse små romanene (eller lange novellene) om unge menneskers følelsesliv krydrer han stadig fremstillingen med sangtekster. Den store bondefortellingen, Arne (1858), er full av viser og sanger som får en viktig funksjon både i utviklingen av handlingen og i personkarakteristikken. I Arne er det oftest den unge hovedpersonen som skaper disse visene. Bjørnson lar til og med Arnes kjæreste, Eli Bøen, spørre hvordan han bærer seg at for å dikte, og hans svar er karakteristisk: Arne sier at han bare ”passer på de tanker som andre gerne later gå” (393–94[1]). Tydeligere kan det neppe sies at sangen avslører mer om personenes indre enn det som ellers blir fortalt i bokens prosakapitler.

Eli synger Arnes sanger
Arne forteller om den søkende tilnærmingen mellom bokens hovedperson og den unge Eli Bøen. Lengselen etter Eli deler plass med Arnes lengsel etter boklig lærdom. Men han bærer også på en annen og mer uspesifisert lengsel etter noe udefinert og uoppnåelig: ”Undrer mig på, hvad jeg får at se / over de høje fjelle?” (jf. månedens sang, februar). Lenge står Arne i en konflikt mellom moren, som vil holde ham hjemme, og denne sterke og uspesifiserte utlengselen. Overfor Eli våger han heller ikke å ta noe initiativ. I bokens tolvte kapittel ligger Eli alvorlig syk, og Arne besøker henne ved sykesengen. Men idet de unge er i ferd med å komme til klarhet over sine egne følelser, blir de avbrutt av Elis strenge mor. En vakker vårdag året etter denne episoden er Arne på vei til prestegården for å høre nytt om en barndomsvenn som har reist til Amerika. Denne Kristian har altså våget det spranget Arne fortsatt nøler med å ta.

På vei til prestegården ser han nå over mot Bøen og tenker med skam på Eli og episoden ved sykesengen, der han trakk seg tilbake uten å stå klart frem med sine følelser. Han legger seg et øyeblikk i gresset for å nyte den jublende vårfølelsen i naturen omkring seg: ”Tåken var ganske borte, himmelen skinnede klar fra den ene fjellramme til den annen, fuglerne svømmede og ropte over til hverandre i den solglade luft, markerne lo med millioner blomster” (414–15). Da hører han liksom en skinnende sang i luften. Det er Eli, som synger ”Undrer mig på”. Hun har tatt vare på de ordene Arne en gang diktet, men senere har glemt. Også en annen av Arnes viser lar hun klinge ut i vårdagen. Det er ”Treet stod ferdigt med blad og med knopp”, som han diktet og sang for Eli under hennes sykdom. Hans egne sanger, sammen med Elis klokkeklare røst, gjør et mektig inntrykk på Arne. Han våger ikke gi seg til kjenne, men blir samtidig dypt ulykkelig over det. Etter at Eli er gått hjem, setter han seg der Eli hadde sittet, og så synger han ”Tonen”: ”Han visste ikke hvordan det gikk til, at han sat der og stelte med et litet dikt; underlig fullt av alt, som var mildt, gikk og kom tonen så lenge, til den havde med et litet billede” (418). Klarere kan det neppe uttrykkes at Arne (og Bjørnson?) ikke ser noen forskjell på ord og melodi, de er likeverdige uttrykk for hans innerste følelser!


Samlingen Norges Melodier ble en vesentlig formidler av Bjørnsons sanger til norske hjem. Lars Skredsvigs maleri Seljefløiten (1889) er gjengitt på tobindsutgaven fra 1947 og skal være direkte inspirert av Bjørnsons dikt \

Musikken og det uutsigelige
Også i ”Tonen” formidler Arne en av sine mest fremherskende egenskaper, en uspesifisert og higende lengsel. Det innledende bildet av gutten som skjærer seg seljefløyte i vårskogen springer naturlig ut av den vårstemningen som her omgir Arne selv. Men situasjonen utvides: Lengselen etter å fange den uspesifiserte musikken som bor i hele naturen, og som fløyten og melodien er et bilde på, synes uendelig. En slik dyp trang etter å eie og beherske fyller diktets hovedperson både dag og natt: han vil fastholde noe uutsigelig. Inderlig ber han om å kunne gripe og fengsle den opplevelsen tonen står for, men Gud svarer ham at det er umulig: man kan aldri eie det bevegelige og dypest sett gåtefulle i tilværelsen. Likevel står den lengselen som musikken vekker, for en grunnleggende livsverdi, slik det uttrykkes i diktets syvende strofe:

Herren, han svared: den er din ven;
den er din ven;
skønt aldrig en time du ejer den,
ejer den.

Det er som om diktet vil si at tonen er noe hellig, noe alltid levende, og at det å ville fange den er ensbetydende med å drepe den. En slik innsikt er også beslektet med budskapet i diktet ”Over de høje fjelle”: Lengselen har sin egenverdi; den gjør at sinnet ikke stivner, og er ensbetydende med at mennesket holder seg ungt og mykt og levende (jf. månedens sang, februar).

I førstetrykket av Arne (1858) hadde diktet ”Tonen” åtte strofer. De fire verslinjene i sluttstrofen fra 1858 lyder:

Alle de andre dog litt forslår;
dog litt forslår
mot denne du søker, men aldrig når,
men aldrig når.

Denne strofen var strøket da Bjørnson vinteren 1859–60 leverte et rettet eksemplar av boken til sin forlegger i Bergen (Geelmuydens Enke) med ønske om en ny utgave, og den manglet også da diktet som kom med i Digte og Sange 1870. Men da Bjørnson i 1872 igjen utgav Arne som del av samlingen Fortællinger, var sluttstrofen atter på plass. Og den fortjener å være med, for med den sies det jo klarere enn noe annet sted i teksten at ingen andre toner betyr så mye som nettopp den man evig søker etter, men aldri kan eie og holde fast.

Formen på diktet, der annen og fjerde verslinje i hver eneste strofe regelmessig gjentar sluttordene fra første og tredje verslinje, er utpreget musikalsk. Repetisjonen gjør at strofene som helhet får en egen, glidende rytme, samtidig som de gjentatte ordene understrekes og bidrar til å forsterke tekstens hovedpoeng av noe evig, spesielt, ”underlig” og dragende. Vi ser det tydelig ved å løfte frem noen av disse uttrykkene: ”dagen lang”, ”underlig sang”, ”den løp sin vej”, ”den til ham smøg”, ”den er din ven”, ”men aldrig når”. Det hvilende, repeterende og gjentatte gjør dessuten at tonen nærmest blir gjort til tekstens andre hovedperson. Den eier sitt eget liv og er selv handlende, uavhengig av hva gutten gjør eller hva han ber om: ”Tonen, den hvisked og nevnte sig, / og nevnte sig.”
Teksten har en utsøkt enkelhet; her er ingen detaljert naturskildring eller rik situasjonsbeskrivelse. Karakteriserende adjektiver finnes nesten ikke (bare ’underlig sang’ og ’bleke natt’). ”Tonen” er i stedet en enkel fortelling om handling: gutten skjærer en fløyte, tonen hvisker til ham om elskov, han vil fange den, men den løper sin vei. Det er alt, og likevel så mye.”Tonen” er fylt av fremadrettet bevegelse – uttrykt ved hjelp av et utsøkt enkelt ord- og billedmateriale. Slik skapte Bjørnson en tekst som nærmest roper etter å bli fullført i form av ledsagende musikk!

Nedslagsfelt
”Tonen” er da også blitt tonesatt av en rekke norske komponister; de mest kjente er Johannes Haarklou, Gabriel Tischendorf, Ludvig Mathias Lindeman, Christian Haslerud og Sophie Dedekam. Men det er Rikard Nordraaks melodi som særlig er blitt bevart gjennom sangbøker og sang/klaver-samlinger.

Norges Melodier har stått på klaveret i mange norske hjem og ble første gang utgitt i 1874 med Edvard Grieg som redaktør (og arrangør). Samlingen er et vellykket tiltak for å gjøre vår kunstmusikalske og folkemusikalske arv til allemannseie og kom i en rekke opptrykk i Griegs levetid. Senere ble den utvidet til en firebindsutgave: I 1910 kom de tre første bindene, i 1922 det fjerde. Den tekstforfatter som er rikest representert, er Bjørnson. I 1874-utgaven finner vi 23 tonesettinger av 21 forskjellige Bjørnson-dikt; senere kom et større antall dikt og tonesettinger med. Norges Melodier gir en pekepinn på hvilke Bjørnson-tekster som fikk innpass i folkets sangrepertoar på slutten av 1800-tallet og fremover på 1900-tallet. Nordraaks ”Tonen” var med hele tiden: i første utgave, i firebindsutgaven og i den forkortede tobindsutgaven fra 1947.

Også i våre naboland har ”Tonen” inspirert tonesettere. I Sverige har Fredrika Wickman og Adolf Fredrik Lindblad satt musikk til diktet, i Danmark Henrik Rung og Ludvig Schytte, samt Carl Johan Frydensberg og Paul Emil Friederich Hellmuth. De to siste er representert i to sentrale danske samlinger: Danmarks Melodibog (Frydensberg) og Syng Danmark (Hellmuth). Hellmuths melodi er av nyere dato (1917) og har til og med blitt innlemmet i aller siste utgave av den danske folkehøyskoles sangbok (Højskolesangbogen, 2006). Les mer om de danske melodiene.

Nordraaks melodi
Rikard Nordraak skrev de fleste av sine sanger til tekster av fetteren Bjørnstjerne. Åtte av de elleve sangene i romanseheftene opus 1[a] og opus 2 er av Bjørnson, og samtlige er hentet fra bondefortellingene.

Nordraak døde nær 24 år gammel, og Bjørnson holdt talen ved avdukingen av Nordraak-bautaen i Berlin 17. mai 1906. Han sa at for ham var det som om Nordraak tok med seg hans tekster opp i ”sin himmelfarende Vogn” ved sin død. Med Nordraak var nok en gang en kunstner forsvunnet fra ”de store Muligheders Rige”, for maken til begavelse i en ung mann hadde Bjørnson aldri møtt! I talen gir han videre uttrykk for skepsis til Wagners behandling av den fellesgermanske mytekrets. Bjørnson hadde satt sin lit til at Nordraak var den rette til å forløse det musikalske drama fra nordisk hold. For å begrunne sitt synspunkt fremhever han Nordraaks musikk til fedrelandssangen, ”Ja, vi elsker”, hans evne til musikalsk å underbygge dramatikken i ”Kaares Sang” fra Sigurd Slembe og, som kontrast, ”den lille, stille” sangen ”Tonen”: ”Den har bare fire-fem Toner, som han fingrer ved, til vi har Skogensomhedens Mysterier i et poetisk Sind, – ja, saaledes, at det vel sjelden er overgaat.”[2]

”Tonen” fikk plass i Nordraaks opus 2, som kom ut to år etter første romanse-hefte (hvor blant annet månedens sang, februar, sto trykt). Mens opus 1 hadde den ære å komme ut på Peters forlag i Leipzig, ble opus 2 (Fem norske Digte) publisert i København på Hornemans forlag (1. april 1865). Heftet inneholder tonesettinger til fem dikt, ett av Jonas Lie og fire av Bjørnson – først ”Tonen”, som er noe av det mest særpregede Nordraak har skrevet. De øvrige Bjørnson-sangene i dette heftet er ”Treet stod ferdig”, ”Det var slik en vakker solskinsdag” og ”Killebukken, lammet mitt”, alle hentet fra Arne.[3]

Skogensomhedens Mysterier
Med melodiens ”fire-fem Toner” tenker Bjørnson antagelig på første frase hvor Nordraak faktisk bruker kun fem forskjellige tonehøyder. Hva gjør han så for å få frem ”Skogensomhedens Mysterier”? Ser vi nærmere på komposisjonen, ligger den og svever mellom dur og moll og antyder dermed noe av den karakter av uhåndgripelighet som teksten krever. Sangen åpner innenfor g-moll. Melodien beveger seg fra d-e-fiss tilbake til d, ikke opp på grunntonen g (som man kanskje kunne ha ventet). Vendingen er typisk for Nordraak, samtidig er den original og gir melodien preg av å være ufullendt. Når neste frase starter, har tonearten dreid over i G-dur gjennom det akkompagnementet som ligger under ekkoet ”dagen lang”. Idet etterspillet slutter, er vi igjen tilbake til moll, og sangens siste frase har en melodisk vending som senere ble så typisk for Grieg at den ble kalt ”det griegske ledemotiv”: tonika, ledetone, dominant. Dette motivet gjentas i etterspillet, som har et lettere preg enn sangen ellers takket være en springarlignende rytme som liksom følger ”tonen” idet den forsvinner.
Mens et hevet fjerde trinn gjør dur-melodien til ”Der ligger et land” original (jf. månedens sang, januar), har moll-etterspillet til ”Tonen” fått et tilsvarende særpreg gjennom et hevet sjette trinn. Begge melodiske trekk (såkalt lydisk og dorisk) gir ofte assosiasjoner i retning av et norsk tonespråk.

Med svært små virkemidler får Nordraak frem ”Skogensomhedens” vare stemning og lengselen etter å gripe det som ikke lar seg fange. Folkevisens struktur (to totaktsgrupper med innbyrdes sterk rytmisk likhet og refreng i form av ekko), melodiske og rytmiske særpreg av folkemusikalsk art (intervaller, forslag og danserytme) og toneartsskiftene (dur og moll med innslag av hevete tonetrinn) – bidrar i sum til å underbygge Bjørnsons spådom om at Nordraaks komposisjoner for solostemme og klaver ikke var å betrakte som romanser innenfor en tradisjonell lied-tradisjon, men sanger mer i retning av ”folkevise”.

Nordraak har åpenbart hatt førsteutgaven av Arne (1858/1859) for hånden da han gjorde ”Tonen” klar for trykking; det ser man av antall strofer han lar trykke i opus 2. Han har nemlig tatt med også åttende og siste strofe av diktet. Likeså bruker han samme for sin tid radikale språkform som Bjørnson praktiserte i førsteutgaven. Dette valget harmonerte med Nordraaks egen iver etter å modernisere det norske språk.

Men i et renskrevet manuskript av sangen, datert 20. desember 1862, benytter han en mer konservativ skrivemåte, både i sangen og i sitt eget navn. Det er tydelig at det skjedde en språklig vending rundt årsskiftet eller i løpet av våren 1863. I et brev til Bjørnstjerne datert 3. april 1863 foreslår han, og praktiserer selv, en ny og ytterst radikal rettskrivning.[4] Samme år ga han ut sitt opus 1[a]: 6 Romancer ok sanger med piano satt i musik av Rikard Nordraak (påbegynt 1862, publisert senvinteren 1863). Bare tittelen viser en bevisst (men ikke helt konsekvent) radikalisering av ortografien (jf. månedens sang, februar).

Ikke bare språket, men også notebildet, er endret fra det etterlatte manuskriptet til den trykte utgaven av ”Tonen”. Akkordene i akkompagnementet ligger annerledes og er for en del enklere utformet. Det renskrevne manuskriptet inneholder i tillegg to andre sanger av Nordraak: ”Jeg har søgt” og ”Synnøves Sang”. Med sine vakre ornamenter har manuskriptet vært en gave til ei ung jente, Louise Augusta Lund, sendt fra Berlin hvor Nordraak oppholdt seg. De hadde truffet hverandre i Kristiania da hun besøkte sin onkel, tollbetjent Lund. Jenta er imidlertid ikke identisk med den Louise Rikard svermet for som attenåring, og som inspirerte ham til å skrive sangen ”Jeg har søgt”.[5]

 

Lydsporet er hentet fra CD-en Til Eva: selected Norwegian songs: a tribute to Eva Sars Nansen. Isa Katharina Gericke, sopran og Christian Ihle Hadland, klaver. [Oslo], Simax, 2009. Komponist: Rikard Nordraak.

Musikken brukes med tillatelse fra utgiver.

[1] Alle sitater fra Arne er hentet fra førsteutgaven. I: Bjørnson, Bjørnstjerne. Samlede Digter-Verker. Standardutgave. Kristiania. Gyldendal, 1919–1920, bind 1.

[2] Bjørnstjerne Bjørnson. ”Tale ved Rikard Nordraaks Bauta 17. Maj 1906”. I: Artikler og taler. Udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem. 2. bd., Kra. og Kbh. 1923, 506–09.

[3] Liv Greni. Rikard Nordraak, Oslo 1942, 75–77.

[4] Wladimir Moe (red.). Richard Nordraach. Hans efterlatte Breve. Kristiania 1921, 107ff.

[5] Rikard Nordraaks dagbok 1859–60. I: Norsk musikkgranskning. Årbok 1940, Oslo 1941, 25


Share

Bjørnson i media