Det er særlig to Bjørnson-anekdoter, to sitater som er lagt Bjørnstjerne Bjørnson i munnen, som han er kjent og beryktet for og som til stadighet gjentas – til tross for at de ikke har vært uttalt av Bjørnson selv. Det er snakk om konstruksjoner i ettertid, to seiglivede myter om Bjørnson. Og en mulig ny myte om Bjørnsons produktivitet er på vei inn.
"Over de høje fjelle” er en av de mest kjente sangene i fortellingen Arne. Februarsangen er en historie om drøm og lengsel.
Bjørnsons verker var tett på samtiden, og dette gjør at ikke alle virker like aktuelle i dag. Produksjonen var stor og ujevn, men fortsatt verdt å lese.
Høsten 1857 overtok Bjørnson som kunstnerisk leder for Ole Bulls teater i Bergen. Og med det startet et mer enn 20 år langt vennskap.
I dag feirer vi Ole Bulls 200 års dag.
Knut Ødegård er president for Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet som han startet i 2003. Akademiet viderefører Bjørnstjerne Bjørnsons arbeid for menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Første gang man fikk se et filmatisert Bjørnson-verk på kino, for nitti år siden nå, skjedde det forunderlige, at en svensk film fikk avgjørende innflytelse på norsk filmhistorie. Svenskenes Synnøve Solbakken løste startskuddet for nasjonalromantikken i norsk film.
Bjørnstjerne Bjørnson var ingen parlamentariker, i sin kjerne var han knapt nok demokrat. Når han lovpriste folket, var det slekten han mente.
I 1957 kom verden til Vågå i form av en gul sportsbil og skuespillere fra Sverige. Astrid Skår var ti år og midt i begivenhetens sentrum.
Den vesle romanen Arne foregår i et trangt bygdemiljø. Noen av folkelivsskildringene i boken var så realistiske at de sjokkerte både forfatteren selv og andre i hans samtid etter at boken kom ut! Men hovedmotivet i romanen er ung lengsel etter kjærlighet og full selvrealisering.
Sitt siste store og mange vil si, kanskje hans beste dikt, skrev Bjørnson i 1909, nesten 77 år gammel. Det var ”Kantate ved hundreårs-festen for Norges Vel”.