Norsk og svensk nasjonalisme

Nasjonalisme kan oppfattes både positivt og negativt, og har historisk inngått i både høyrepolitisk og venstrepolitisk ideologi. Nasjonalisme forbindes like gjerne med stormaktsarroganse som med frigjøringskamp. Det hersker til dels motstridende oppfatninger om hva både nasjoner og nasjonalisme er. Begrepet nasjonalisme er problematisk, både fordi det favner over 200 års erfaringer, inkludert to verdenskriger, og fordi nasjonalisme har vært forbundet med ulike politiske retninger og historiske epoker.

At nasjonalismen kan opptre i ulike skikkelser, kommer tydelig til uttrykk i den svensk-norske unionshistorien. Den politiske nasjonalismen i unionstidens siste fase forbindes i Norge helst med partiet Venstre. Der var den en del av en liberal-radikal tankegang. I Sverige var det den konservative høyresiden som prøvde å monopolisere det nasjonale. For begge retningene ble unionen en naturlig skyteskive. Begge ønsket en omdanning av unionen, men i forskjellig retning. Ved å holde unionsstriden opphetet vant begge retninger større innflytelse i sine hjemland. Forholdet mellom norsk venstreside og svenske høyreside har derfor blitt betegnet som en uformell allianse. Begge dro nytte av den andres fremgang, og sammen hadde de moderasjonen og den nasjonale lunkenheten som fiende.

Fremveksten av norsk nasjonalisme

Som mange andre steder i Europa kan nasjonalismen oppfattes som en frigjørende og kulturelt formende kraft i Norge på 1800-tallet. I 1814 og de første årene av den norsk-svenske unionstiden, var den toneangivende nasjonale eliten preget av liberalt tankegods med røtter i opplysningstiden og den franske revolusjon. Denne liberal-patriotiske elitens ideer lå til grunn for etableringen av den norske staten og den norske Grunnloven i 1814. I den nasjonalromantiske perioden mot midten av 1800-tallet var man opptatt av nasjonale særegenheter i historie, språk, kunst og kultur. Særlig ble bonden og bondekulturen fremhevet som et ideal for det typisk norske. Det ble viktig å vise at den norske kulturen ikke hadde sovet gjennom unionstiden med Danmark. En rekke ulike kulturelle nasjonsbyggingsprosjekter kan identifiseres i Norge gjennom 1800-tallet. Fra 1840-årene er de særlig knyttet til utviklingen av et norsk skriftspråk og innsamling og dyrking av folkekultur. Den kulturelle eliten var opptatt av å finne tilbake til det som ble oppfattet som opprinnelig både når det gjaldt språk og kultur. Hva den vanlige mann og kvinne oppfattet ved det å være norsk, ble i stor grad formet gjennom at forestillingen om det særegne norske ble fremhevet og idealisert.

Nordmennene godtok lenge at deres stat befant seg i en union med en annen. Norge hadde selvstendighet på de fleste områder med unntak av utenriksstyret, og økonomisk og militært sett var unionen lenge en fordel for Norge. Det var først etter at parlamentarismen hadde fått sitt gjennombrudd i 1884 og Venstre var dannet som parti, at det utviklet seg en pågående politisk nasjonalisme, knyttet til unionspolitikken og rettet mot Sverige. Samtidig ble kulturell og politisk nasjonalisme i større grad koblet sammen og forsterket hverandre gjensidig. Dette gjaldt ikke minst innen norskdomsrørsla, som gjennom Norigs Ungdomslags slagord: Ut or unionane rettet angrepet både mot skriftspråket, som ble oppfattet som dansk, og mot unionen med Sverige. I disse kretsene var Venstre det dominerende partiet, og bidro til at kulturnasjonalisme og politisk radikalisme smeltet sammen i et radikalt unionssyn. For Høyre var det vanskeligere å gjøre bruk av de nasjonale symbolene fordi partiet ble forbundet med forsvar av unionen.

Den norske politiske nasjonalismen ble knyttet til norsk selvhevdelse i unionen. Etter hvert som den norske demokratiseringsprosessen gikk raskere enn i Sverige, mente flere at ulikheten i kontroll over utenriksstyret var et demokratisk problem. Særlig etter innføringen av parlamentarismen i 1884, føltes det som et problem at utenriksstyret som det eneste politiske feltet ikke var underlagt norske folkevalgtes kontroll. Fra 1885 kan man snakke om en stadig mer pågående politisk nasjonalisme, som reiste kravet om likeverdighet på alle områder i unionen. På 1890-tallet ble det nasjonale stadig viktigere som kulturell og politisk drivkraft. Det nasjonale overtok som ideal på de fleste områder, og ble samtidig et effektivt agitatorisk virkemiddel for politiske partier og grupper. Bestemte politiske retninger forsto å utnytte nasjonalismen bedre enn andre. Samtidig var det nasjonale alminnelig tankegods i både Sverige og Norge rundt århundreskiftet.

Norsk nasjonalisme i 1905

Nasjonalismen nådde for Norges vedkommende et høydepunkt sommeren og høsten 1905. Konsulatsaken gikk mot et klimaks det var umulig ikke å forholde seg til. Saken samlet en bred politisk koalisjon som omfattet både konservative, moderate og ytterliggående elementer. I tillegg deltok andre politiske grupperinger som vanligvis ikke engasjerte seg i nasjonale spørsmål. Denne vidtfavnende koalisjonen var grunnlaget for at nasjonen sto samlet om beslutningen 7. juni og 13. august. Sommeren 1905 var det bred enighet om de politiske mål.

Årsakene til enigheten er mange, men nasjonalisme som bevegelse er en viktig forklaring. I 1905 smeltet trekk ved den politiske og kulturelle nasjonalismen sammen, i tillegg var den politiske situasjonen spent og mange fryktet hva som ville skje. Det gjaldt å vise overfor utlandet at befolkningen sto samlet om 7. juni-beslutningen. Kampanjen som var satt i gang for å få folk til å stemme ja under folkeavstemningen om unionsoppløsningen var massiv. Det å hevde Norges selvstendighet overfor Sverige ble det viktigste politiske målet fra 7. juni til 13. august. Det var ikke lett å ha en avvikende oppfatning. I forkant av folkeavstemningen ble det til og med noen få steder rapportert om fysisk forfølgelse av folk som ble antatt å ville stemme nei til å støtte 7. juni-beslutningen. Folk flest var imidlertid enige i skilsmissen fra Sverige, selv om ikke alle var enige i fremgangsmåten 7. juni. Folkeavstemningen 13. august ble en nasjonal høytidsdag. Under folkeavstemningen ble det å stemme ja til unionsoppløsningen opphøyet til en nasjonal handling. Nasjonale symboler ble flittig brukt, blant annet det norske flagget og ”Ja vi elsker”, nasjonalsangen. Det ble brukt store ord om enhet utad for Norge i 1905 – nasjonal verdighet, nasjonalfølelse og nasjonens ære var ord som var gjengangere i aviser, opprop og fra Stortingets talerstol.

Folkeavstemningen viste et overveldende flertall for unionsoppløsningen, bare 184 stemte i mot. Mange, ikke minst i Sverige, så på avstemningsresultatet med en ikke uforståelig skepsis og vantro. Av de få som våget å stemme nei var teologen Christopher Bruun, som forsvarte unionen offentlig også etter 7. juni 1905, og ønsket at den skulle opprettholdes. Bruun ble betegnende nok hindret i å utgi sitt skrift ”Til det norske Folk” i Norge, og måtte derfor til Danmark for å få det trykket.

Euforien rundt folkeavstemningen ble etterfulgt av forhåpninger knyttet til forhandlingene i Karlstad og en minnelig løsning på konflikten. Da resultatet av forhandlingene forelå, var de fleste fornøyd med at en fredelig løsning var oppnådd. De mest ytterliggående nasjonalistene i Norge mente imidlertid at forhandlerne hadde sviktet nasjonens ære gjennom ettergivenhet i forhandlingene. For disse såkalte Karlstadstormerne var den nasjonale selvhevdelsen så viktig at de var villige til å risikere en krig for å forsvare nasjonens ære.

Nasjonalismen og unionsstriden i 1905 skapte problemer for all svensk-norsk kontakt, både på nasjonalt plan og mellom individer og foreninger. Svenske og norske foreninger som i utgangspunktet hadde felles interesser på tvers av landegrensene ble preget av striden. For eksempel sto noen av de ledende svenske og norske kvinnestemmerettsaktivistene, som hadde tett kontakt i tiden før 1905, hardt mot hverandre under begivenhetene det året. Store deler av det skandinaviske samarbeidet brøt sammen på grunn av konflikten, og berammede møter ble avlyst på løpende bånd.

Svensk nasjonalisme i 1905

I likhet med Norge var også Sverige grepet av nasjonalistiske stemninger i 1905. Tradisjonelt hadde nasjonalismen vært en viktigere politisk kraft i Norge enn i Sverige. Den mobiliserte og forente elite og folk i en kamp for politisk frihet og politiske rettigheter og byggingen av en norsk stat etter 1814. Behovet for en tilsvarende ideologisk kraft var ikke like stor i Sverige, med svenskenes ubrutte statstradisjoner fra middelalderen av. Men nasjonalismen ble i 1890-årene en viktig politisk strømning i Sverige, som i Europa for øvrig.

Fra 1880-årene av gjorde forholdet til Norge at det nasjonale fikk en mer sentral plass i politikk og kultur i Sverige. Svensk-norske kontakter stimulerte fremveksten av en svensk nasjonalisme på to måter. Den nasjonal-liberale strømningen i Norge inspirerte likesinnede i Sverige, som imidlertid hadde langt mindre gjennomslag for sine ideer der. Samtidig ga norsk politisk nasjonalisme næring til en mer aggressiv svensk høyrenasjonalisme, som i likhet med det norske Venstre tjente på en opphetet unionsdebatt. Sammen med forsvarssak var unionsspørsmålet fanesaken for den svenske høyresiden. Gjennom store deler av 90-tallet styrket unionsstriden høyresiden i dens kamp for å forhindre stemmerettsutvidelser og reformer i det politiske systemet.

Svensk nasjonalisme hadde trekk som minnet om nasjonalismen i andre europeiske stater. Til motstanderne regnet man liberale, sosialister, skandinavister og norskkurtisører. Svensk politisk nasjonalisme var ultrakonservativ, reaksjonær, proteksjonistisk og militaristisk. Den var også tilbakeskuende og romantiserende, og hentet idealer fra svensk stormaktstid på 1600- og 1700-tallet.

Den svenske høyresiden vant gehør for sitt unionspolitiske syn i 90-årene, med 1895 som et klimaks. Denne fløyen hevdet ofte og sterkt at Norge i 1814 var en provins som ble gitt Sverige av Danmark, og derfor i utgangspunktet ikke hadde krav på samme innflytelse over utenrikspolitikken som Sverige. Vilkårene for større norsk innflytelse var at Norge måtte bidra mer til det felles forsvaret, og at unionen ble tettere. De konservative nasjonalistene bidro sterkt til at Sverige gjennom 1880- og 90-tallet avviste alle norske krav i retning av en løsere union.

Riksdagen ble sentrum for den politiske samlingen omkring norgespolitikken etter Stortingets revolusjonære vedtak. Kongens og regjeringen Ramstedts resignerte holdning til unionsbruddet vakte harme i Riksdagen. Et stort flertall gikk inn for å stille Stortinget overfor en rekke betingelser før en eventuell unionsoppløsning. Christian Lundeberg fra førstekammerets høyreparti dannet en samlingsregjering, som også omfattet representanter fra det liberale partiet. Svensk politikk foretok en tydelig dreining i nasjonalistisk høyreretning på grunn av 7. juni-beslutningen, på samme måte som de boströmske lydrikepunktene hadde ført til en politisk samling og radikalisering på norsk side om våren. Måten Stortinget uten videre erklærte unionen for oppløst på opprørte og skuffet de fleste i Sverige, ikke minst de liberale som hadde forsøkt å komme Norge i møte i unionssaken.

Debatten om hvordan Sverige burde forholde seg til Norge etter 7. juni, avslørte et vidt spenn både i ideologi og i synet på politiske virkemidler. Fra enkelte hold ble det krevd krig, for å påtvinge nordmennene en fortsatt og tettere union. Noen syslet med tanken om norske landavståelser. Et passende vederlag for tapet av unionen kunne være området fra Trøndelag og nordover eller alt land frem til Glomma. Motivene var til dels militærstrategiske, med tanke på forsvar av Sverige mot russiske angrep fra nord eller vest. Andre argumenterte ut fra en idé om at et varig fiendeskap med Norge ville holde den svenske nasjonalkarakteren våken og skjerpet. Det fantes uansett ikke noe flertall for en krigersk løsning, hverken i den politiske eller militære ledelsen i Sverige. Mer moderate synspunkter sto sterkest, mens vilkårene som ble satt for en unionsoppløsning hadde ett formål: å gi Sverige oppreisning for krenkelsen av den nasjonale æresfølelsen.

Moderasjon og motstand

Under unionskonflikten i 1905 var nasjonalismen tydelig og fremtredende i både Norge og Sverige. Nasjonale ambisjoner overskygget de fleste andre hensyn. Ideen om det nasjonale var for lengst blitt en del av det kollektive tankegodset. Det fantes likevel krefter som representerte moderasjon under den nasjonale opphisselsen, og ideer som sto i motsetning til nasjonalismen.

Frem til Stortingets beslutning 7. juni var det fremdeles en gruppe politikere som holdt fast ved forhandlinger som løsningen på unionsstriden. Deler av Høyre, med avgåtte statsminister Francis Hagerup som fremste representant, motsatte seg i det lengste at Norge på egen hånd skulle si opp unionen. Hagerup advarte mot en lettsindig beslutning, drevet frem av det ”nationale raab”. Men også han oppga sitt forhandlingsstandpunkt til fordel for nasjonal enhet da det sto klart at Stortinget ville velge en radikal utvei.

Etter forhandlingene i Karlstad om en mulig unionsoppløsning dreide debatten i Norge seg om forhandlingsresultatet burde godtas eller ikke. Et flertall, med regjeringen i spissen, valgte en moderat linje. Moderasjonen skyldtes ikke oppgivelse av nasjonale mål, men en vurdering av politiske realiteter. Norge kunne risikere en ødeleggende krig med Sverige og internasjonal isolasjon.

I Sverige var det heller ikke fullstendig oppslutning om kravet om oppreisning for den nasjonale ydmykelsen da spørsmålet om Sveriges reaksjoner ble diskutert i Riksdagen sommeren 1905. Som nevnt var kongehuset og regjeringen Ramstedt villige til å godta en unionsoppløsning nærmest betingelsesløst. Mange liberale var villige til å strekke seg langt for å finne en fredelig løsning. At man endte med å gå inn for en forhandlingsløsning kan imidlertid heller ikke i Sverige forstås som en ren oppgivelse av de nasjonale målene. Derimot innså de fleste at muligheten til å beholde en fungerende union nå var borte. Den svenske arbeiderbevegelsen støttet sine norske klassefrender i unionskonflikten, selv om den norske arbeiderbevegelsen sto på den nasjonale linjen. Den svenske arbeiderbevegelsen markerte seg allerede fra våren 1905 med en aktiv fredsaktivisme, og svenske arbeidere ble oppfordret til soldatstreik ved en eventuell krig.

Selv om det nasjonale hadde vunnet frem som den dominerende identitetsrammen i begge land, så fantes det konkurrerende ideer. Noen drømte fremdeles om et politisk eller i hvert fall et tett kulturelt fellesskap mellom svensker og nordmenn, og helst mellom alle skandinaver. Det var vanskelig å hevde slike standpunkter i 1905, særlig i Norge, selv om noen forsøkte. Den svensk-norske vennskapsforeningen Brödrafolkens Väl, som var blitt stiftet i 1903, forsøkte seg som brobyggere våren 1905, men måtte se sin sak tapt etter 7. juni. Foreningen ble nedlagt for godt i 1906.

Nasjonalismen virket i to ulike retninger i den svensk-norske unionen. I Sverige artet den seg som et forsvar for unionen, og som oppfyllelsen av svenske ambisjoner. For nordmenn var nasjonalismen en kraft som virket i retning av en løsere union eller unionsbrudd. I 1905 mobiliserte ideen om det nasjonale størstedelen av den norske befolkningen til å stå last og brast med regjeringen om å bryte ut av unionen. Den opphetede nasjonale stemningen på begge sider av grensen i 1905 gjorde de norsk-svenske relasjonene anstrengte for flere år fremover. Likevel skal man huske at det i begge land tross alt fantes modererende krefter som bidro til å legge bånd på den mest aggressive nasjonalismen, og la grunnlaget for en fredelig løsning av konflikten.

Søk etter kilder til dette temaet.