Militært i 1905

Det militære styrkeforholdet mellom Sverige og Norge i 1905 er blitt tillagt stor betydning. Begge land hadde rustet opp gjennom 1890-tallet. Det er vanlig å hevde at Norge på slutten av unionstiden rustet seg til et endelig oppgjør med Sverige, men unionsstriden var bare ett av flere motiver for opprustningen. En annen utbredt oppfatning er at den norske opprustningen var et nødvendig vilkår for en fredelig unionsoppløsning. Det militære spilte imidlertid liten rolle under forhandlingene fram mot en avtale om unionens oppløsning.

Opprustningen

En betydelig opprustning fant sted i Norge mellom 1890 og 1905. Forsvarsutgiftene ble fra 1890-tallet fordoblet i forhold til tidligere. Fra 1890 til 1895 ble det særlig investert i håndvåpen til infanteriet. Etter 1895 ble marinen og kystfestningene prioritert, blant annet gjennom bestilling av i alt fire panserskip. Rundt århundreskiftet var det artilleriet som fikk store bevilgninger, med utbyggingen av de berømte grensefestningene . Disse hadde en utvetydig brodd mot Sverige. I unionens siste år falt forsvarsutgiftene litt igjen. Forholdet mellom Sverige og Norge var da blitt noe bedre, før den avgjørende krisen meldte seg fra årsskiftet 1904/05.

Årsakene til den norske opprustningen er sammensatte. Det er ingen tvil om at unionsstriden fra 1890-årene motiverte en del politikere til å bruke mer penger på forsvaret. Krisen i 1895 er det beste eksempelet på dette. Den 7. juni 1895 følte Stortinget seg presset til å gå i forhandlinger med Sverige om en unionsrevisjon, og årsaken var i stor grad frykt for et kongelig statskupp, støttet av svenske tropper. Samtidig ble forsvaret gitt en betydelig ekstrabevilgning. Men opprustningen fra 1890-årene var ikke hovedsakelig framtvunget av konflikten med Sverige, eller rettet mot Sverige.

Russland ble regnet som hovedtrusselen mot Norge og Sverige, selv om særlig en del venstrefolk fra slutten av 90-årene anså Sverige som den mest sannsynlige krigsmotstanderen. Etter hvert som de nordlige, ressursrike områdene i Skandinavia ble industrialisert, økte frykten for en russisk eller finsk ekspansjon vestover. Utbygging av jernbaner hadde gjort store troppeforflytninger mulige, og en stor invasjon fra øst var blitt mer sannsynlig enn tidligere. Befolkningen i de nordlige områdene var en blanding av nordmenn/svensker, finner og samer, og man iakttok særlig finnene med mistenksomhet.

Et annet motiv for opprustningen var et stort og gammelt moderniseringsbehov. Den norske hær og flåte var i svært dårlig forfatning på 1880-tallet. I tillegg krevdes nye investeringer i våpen etter innføringen av allmenn verneplikt i 1876 og den nye hærordningen i 1887. Industriutviklingen påvirket også våpenteknologien. Nye og moderne våpen var mer avanserte enn før, og langt dyrere.

En tredje faktor, som antyder at det ikke var unionskonflikten som drev fram opprustningen, er at opprustning var et alminnelig fenomen i Europa på denne tiden. Rustningsfeberen var smittsom og førte til en kapprustning mellom stormaktene. Nasjonalisme og krigsforherligelse var også nært knyttet til opprustningen. Den relative økningen i norske forsvarsutgifter var derfor ikke spesielt høy i forhold til det øvrige Europa.

Selv om den norske opprustningen hadde en begrenset betydning for styrkeforholdet mellom landene og for utfallet av unionskonflikten, så spilte den likevel en politisk og psykologisk rolle fram mot krisen i 1905. Selv om de mest optimistiske i samtiden overvurderte norsk forsvarsevne, ga den like fullt nordmennene større selvtillit. Utbyggingen av forsvarsvesenet utgjorde en del av fremveksten av den moderne norske staten med en stadig mer selvbevisst befolkning.

Krigsplaner og det militære styrkeforholdet

Det er en vanlig forestilling at opprustningen fra 90-tallet og framover satte Norge i en helt annen stilling vis à vis Sverige, fordi det militære styrkeforholdet forskjøv seg i norsk favør. Sverige rustet imidlertid også fra 90-tallet og framover, som resten av Europa. Svenskene fordoblet sine bevilgninger i forhold til tidligere, og var derfor like militært overlegne som før. Den norske forsvarsplanen hadde også store svakheter. Store deler av de norske styrkene var etter forsvarsplanene bundet opp i Østfold, mens et svensk militært angrep på Norge ville hatt sitt tyngdepunkt ved Kongsvinger.

Den norske forsvarsplanen var i stor grad basert på festningene. Kristiania skulle beskyttes av tre linjer med artilleri og festninger. Grensefestningene i Fredrikstad, Fredrikshald (Halden), Ørje, Urskog og Kongsvinger utgjorde den ytterste av de tre linjene. Foran disse skulle landstormsoldater operere som partisanstyrker, og foreta små men giftige angrep mot svenske tropper. Her hadde man hentet inspirasjon fra boernes kamp mot britene, og montenegrinernes kamp mot tyrkerne.

Forsvarsplanen forutsatte et angrep gjennom Østfold, og en stor del av styrkene var derfor satt av til dette området. De svenske planene for et angrep mot Norge , planer som var lagt allerede fra begynnelsen av 90-tallet, gikk derimot ut på et hovedangrep mot Kongsvinger og Fetsund. I tillegg skulle det landsettes styrker ved Melsomvik i nærheten av Tønsberg.

Grensefestningene kunne lett omgåes, og bekymret ikke svenskene. De to indre forsvarslinjene, som knapt var påbegynt, skremte heller ikke. Hærene var omtrent like moderne utstyrt. Men mens Norge kunne mobilisere 76 000 landkrigsmenn, kunne Sverige mobilisere rundt 170 000. Svenskene hadde naturligvis langt større ressurser i form av for eksempel matforsyninger i ryggen, mens Norge hadde størst handelsflåte. En planlagt blokade av Kristianiafjorden ville imidlertid ha stoppet forsyningene sjøveis. Sverige hadde nemlig 11 panserskip, mot Norges fire. Den norske flåten ble lagt i skjul i Melsomvik, for å unngå å komme i et avgjørende slag med den svenske flåten.

På denne bakgrunnen er det forståelig at de fleste norske offiserer ikke ønsket noen krig med Sverige. Både militære og politikere var på det rene med at sjansene for et nederlag var store, og erkjennelsen bidro til en mer edruelig holdning i forhandlingene om unionsoppløsningen. Samtidig var heller ikke svenskene utpreget krigslystne. En krig med Norge ville uansett hatt sine menneskelige og økonomiske omkostninger. Norske tropper ville kjempe på egen jord mot en inntrenger, med de fordelene det ville gi i form av lokalkunnskap og høy kampmoral.

Opprustningen før 1905, og de militære tiltakene i forbindelse med unionens oppløsning, har nok blitt tillagt urimelig stor betydning for utfallet av krisen. Like fullt er det ingen tvil om at krigsfrykten blant folk flest var reell, og at det militære apparatet i begge land ble gjort klart til krig om politikerne skulle gi ordren. Eskaleringsfaren var der, og bidro til det generelle spenningsnivået.

Mobilisering og etterretning

Den militære beredskapen ble styrket på begge sider av Kjølen under krisen i 1905, samtidig som det ble holdt et øye med hva som foregikk på den andre siden av grensen. Forsterkningen av den militære virksomheten tok form av en eskalering. Et militært tiltak på den ene siden utløste frykt og nye tiltak på den andre siden. Spenningen bygget seg opp i takt med den politiske utviklingen, og var på sitt mest intense under Karlstadforhandlingene i midten av september.

Mindre militære tiltak ble satt i verk på norsk side allerede om våren. Den økte militære beredskapen skjedde først i form av økt bevoktning av veier, broer og jernbaner nær grensen, samt av oppmarsjområder. Rekrutter sto for vaktholdet, mens repetisjonsøvelser ble framskutt og forlenget slik at større styrker samlet seg ved grensen. Marinen i begge land ble samlet, og den svenske kysteskadren sendt gjennom Øresund til vestkysten.

Det fantes ikke noe utbygd etterretningsvesen i noen av landene. Men det ble raskt en prioritert oppgave å skaffe seg informasjon om militære tiltak og forhold i nabolandet. Alle opplysninger om troppeansamlinger, posisjoner, militærstrategi, rekognosering av terrenget og rapporter om stemningen blant alminnelige folk, var verdifulle. Både sivile, militære og sivilkledde militære ble brukt til etterretningsoppdrag, gjerne i form av ren spionasje. Et av de mer avanserte etterretningstiltakene var vervingen av fem britiske offiserer som dro rundt i Norge på oppdrag fra Sverige. De fem skulle samle informasjon av militær verdi, utkledd som turister.

Da det om sommeren ble klart at det ville bli forhandlinger om unionsoppløsningen, fikk man en avspenningsperiode. Sverige var først ute med å øke den militære beredskapen da forhandlingene i Karlstad nærmet seg. Sverige holdt tilbake rekruttene inntil de ordinære repetisjonsøvelsene startet i begynnelsen av september, og disponerte da både rekrutter og repetisjonssoldater. Spenningen nådde et høydepunkt da forhandlingene gikk i stå 7. september. Da forhandlingene ble gjenopptatt 13. september, mobiliserte Norge. Mobiliseringen vakte uro i Sverige og økte faren for ytterligere eskalering i en spent situasjon. Da grep de to statsministrene inn. De ble enige om å innstille alle mobiliseringstiltak og å holde troppene et stykke unna grenselinjen. Forhandlingene ble avsluttet med en avtale den 23. september. Avtalen innebar blant annet at det ble opprettet en nøytral sone på begge sider av grensen, som blant annet omfattet riving av de moderne norske grensefestningene og en avtale om å løse eventuelle fremtidige tvister ved hjelp av voldgift. Få dager etter ble grensebevoktningen redusert til 4600 mann på hver side. Den 11. oktober ble de siste militære forsterkningene sendt hjem og beredskapen senket til det normale.

Søk etter kilder til dette temaet.