Folkeavstemningene i 1905

 
 

Stortingets vedtak om å oppløse unionen 7. juni førte til sterke reaksjoner i Sverige. Svenskene kom derfor til å stille krav for å gå med på en oppløsning, og et av kravene var at det skulle holdes en folkeavstemning om unionsbruddet i Norge. Stortinget vedtok 28. juli en slik avstemning, før det offisielt hadde mottatt det svenske kravet. Folkeavstemningen ble lagt til13. august. Det ble ansett som svært viktig at oppslutningen om avstemningen var stor, for på den måten å legitimere 7. juni-beslutningen overfor Sverige og europeiske stormakter. En massiv kampanje ble derfor satt i gang.

Den andre folkeavstemningen i 1905 dreide seg om Norges fremtidige statsform. Det var ingen selvfølge for alle nordmenn at monarki skulle være den foretrukne styreformen. Da det ble klart at den norske regjeringen ønsket den danske prins Carl og hans engelske hustru, prinsesse Maud, på tronen i Norge, ble det besluttet at det skulle avholdes en folkeavstemning om Norges fremtidige statsform skulle være kongedømme eller republikk. Datoen for den andre folkeavstemningen ble satt til 12. og 13. november.

En nasjonal høytidsdag

13. august hadde preg av en nasjonal høytidsdag, pyntet som det var mange steder med flagg og løv. Flere steder stilte musikkorps, og nasjonalsangen ble spilt. Forholdene lå til rette for at folk skulle stemme ja til unionsoppløsningen, og det var lite rom for nyanser og tvil.

Fra 31. juli kom det opprop og oppfordringer fra politiske organisasjoner om å delta i folkeavstemningen. Kampanjen var massiv og foregikk gjennom aviser over hele landet. Også andre virkemidler ble brukt. Det kom oppfordringer i avisene om at ulike foreninger skulle benytte seg av sine medlemslister og andre typer nettverk for å få flest mulig til å stemme. Dette var ikke en tid for kompromiss eller velvilje overfor andre standpunkter enn det offisielle. Tidligere skillelinjer var som blåst bort, og gamle fiender stod sammen i synet på hva som var det riktige nasjonale standpunkt.

Spørsmålet velgerne skulle avgjøre, var, som det stod i den offisielle erklæringen 1. august, ”om de er enige i den Stedfundne Opløsning af Unionen eller ikke”. Regjeringen ba om støtte til Stortingets beslutning for å gi et klart vitnesbyrd om at den var i tråd med nasjonens vilje. Det ble argumentert for at jo flere som møtte frem, dess sterkere ville vernet om selvstendigheten og freden bli. Oppropet sluttet med en henstilling om å gjøre den 13. august til en ”Fædrelandskjærlighedens Mønstringsdag”.

Fra prekestolene rundt om i landet var det mange prester som benyttet søndagen før avstemningen til å oppfordre folk til å møte opp. Noen gikk også langt i å fortelle folk at de burde stemme ja. ”I morgen vil altsaa den store Høitidsstund oprinde – den Dag, da Landets Sønner skal melde sig til Æres- og Sikkerhedsvagt om gamle Norges gjendvundne Selvstændighed,” stod det i Dagbladet dagen før avstemningen. Det falt atskillige lignende uttalelser. Disse meningsuttrykkene var ofte preget av stor patos og bygget opp om en stemning som må ha gjort det vanskelig å stemme noe annet enn ja til unionsoppløsningen. Et begrep som "nasjonal vekkelse" passer godt for å betegne den stemningen som rådet sommeren 1905.

Oppslutningen var større enn ved stortingsvalg, over 85 %, og resultatet ble en seier for den norske regjeringen. 368 208 menn stemte ja og kun 184 stemte nei til unionsoppløsningen. Resultatet av folkeavstemningen viste at det norske folk nærmest enstemmig stilte seg bak Stortingets vedtak 7. juni. Den massive opinionskampanjen hadde vært en suksess. For regjeringen var resultatet et godt forhandlingskort overfor Sverige og bidro til å styrke den norske posisjonen foran forhandlingene om unionens oppløsning.

Kvinnenes adresse 22. august

Kvinner, som på dette tidspunkt hadde en svært begrenset stemmerett, kunne ikke stemme ved folkeavstemningen. Til tross for dette kom det oppfordringer fra ulike kvinneorganisasjoner om at kvinner skulle få lov til å delta, men de ble avvist. Av mange kvinner ble dette oppfattet som svært urettferdig, og folkeavstemningen ble av enkelte døpt en ”mandfolkavstemning”. Det ble hevdet at fordi det ikke forelå noen manntallsliste for kvinner, ville det bli en håpløs oppgave å få dem til å stemme, og det ville bare ta oppmerksomheten bort fra å få flest mulig menn til å delta. Det var ikke tid til å sette i gang en agitasjon overfor kvinner i tillegg til den som skulle rettes mot stemmeberettigede menn. Hensynet til utlandet krevde at oppslutningen om valget var så stor som mulig, og kvinner kunne best vise sin nasjonalfølelse ved å påvirke sine menn til å stemme.

Da det ble klart at kvinnene ikke fikk delta i folkeavstemningen, satte flere ledende kvinner i kvinnebevegelsen, med Fredrikke Marie Qvam i spissen, i gang en underskriftsaksjon til fordel for unionsoppløsningen. Aksjonen hadde til hensikt å synliggjøre kvinners forhold til de nasjonale spørsmål og vise at kvinner også var klar for å dele det ansvar som 7. juni-beslutningen medførte. Til tross for advarsler om at en underskriftsaksjon kunne være mer til skade enn til gavn, ble underskriftsaksjonen satt i gang. Aksjonen var imponerende gjennomført og innebar et enormt arbeid for de involverte kvinnene, som ikke hadde noe organisert apparat eller manntallslister å gå ut fra. Til tross for dette kunne de overrekke hele 279 878 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen, til stortingets president 22. august. I tillegg til denne aksjonen fra Landskvindestemmeretsforeningen, sto Gina Krog, leder for Norske kvinners nasjonalråd, i spissen for en "foreningsadresse", der rundt 565 lokale og sentrale kvinneorganisasjoner skrev under.

I ettertid ble aksjonen brukt for å legitimere kravet om stemmerett for kvinner. Den største stemmerettsorganisasjonen hevdet at underskriftsaksjonen hadde vist at kvinner var like patriotiske og verdige borgere som menn, og at det derfor ikke representerte noen fare å gi kvinner stemmerett. Aksjonen ble nevnt da Stortinget innvilget stemmerett for kvinner i 1913.

Folkeavstemning om statsformen 12.-13. november

31. oktober ble årets annen folkeavstemning vedtatt i Stortinget. Spørsmålet som skulle besvares, var om folket ønsket at Stortinget skulle velge en konge eller ikke. Den danske prins Carl hadde fått tilbud om å bli norsk konge.

Det var ikke den samme enighet om statsformen som det hadde vært om unionens oppløsning. Dette gjaldt særlig deler av Venstre og Arbeiderpartiet, som var dominert av republikanere. Republikanerne presset på for å få til en folkeavstemning om statsformen, og dette resulterte i et opprop. 15. oktober demonstrerte mellom 3000 og 5000 mennesker i Kristiania og krevde folkeavstemning. Dette var en av grunnene til at den danske prins Carl ønsket avstemning. Han ville ikke akseptere tilbudet om å bli norsk konge uten at det var klart at folket ønsket monarki – og ham.

Mange forlot imidlertid det republikanske standpunktet og godtok argumentasjonen fra regjering og Storting om at en republikansk statsform ville skade Norge overfor utlandet, mens et kongedømme ville virke stabiliserende. Nærmere 259 563 stemte for kongedømme og 69 264 stemte for republikk under avstemningen.





Søk etter kilder til dette temaet.