Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) dikter, politiker og åndshøvding. Bjørnson var skandinavist, men samtidig sterkt engasjert i det radikale Venstre. Han var redaktør av Norsk Folkeblad 1866-71, som ble organ for partiets politiske oppfatning. Bjørnson deltok aktivt i kampen for det rene norske flagg i 1880 årene. Han sto som et åndelig sentrum i den nasjonale kampen. Allerede i 1889 hevdet han at Norge måtte få full likestilling i unionen eller gå ut, og tilhørte de mest unionsradikale miljøene i Venstre gjennom 1890-tallet. Han arbeidet derfra for at unionsbåndene måtte løsne i sinnene, og at høyre- og venstresiden måtte stå samlet. Bjørnson var derfor aktivt for etableringen av samlingspartiet i 1903. Samme år fikk han Nobelprisen i litteratur, og han traff da sin gamle fiende kong Oscar II. Nobelprisen ble brukt mot Bjørnson da han i 1905 støttet en moderat linje i unionssaken. Hans svigersønn Sigurd Ibsen var statsminister i Stockholm i samlingsregjeringen fra 1903, men fulgte statsminister Hagerup ut av regjeringen i protest mot aksjonslinjen i februar-mars 1905. Bjørnson sto forholdsvis nær Sigurd Ibsen politisk i 1905, men forholdt seg relativt passiv. I stedet for 7. juni-beslutningen hadde han ønsket en folkeavstemning. Bjørnson støttet kongevalget samme høst, selv om han egentlig var republikaner. Han var blant de som mente å se fordeler ved monarkiet av utenrikspolitiske grunner.