Emnetekst    Hvorfor valgte Norge monarkiet?

Hvorfor valgte Norge monarkiet?
Etter unionsoppløsningen og avsettelsen av kongen i 1905 kunne Norge blitt en republikk. I stedet valgte man en ny konge. Den danske prins Carl ble valgt som konge av det norske folket i folkeavstemning og tok kongenavnet Haakon VII. Det manglet ikke republikanere i Norge i 1905. Selv statsminister Christian Michelsen hadde lenge vært kjent som republikaner. Likevel valgte Norge å være et monarki på nytt under en ny konge. Hvorfor valgte Norge monarkiet?

Det var flere grunner til at Norge fortsatte å være et monarki. Det som ble avgjørende til syvende og sist var at folket i folkeavstemningen den 12. og 13. november 1905 stemte for kongedømme og ikke republikk. Vi kan dele inn de som stemte for kongedømme i 1905 i to grupper. Den ene gruppen var de som i utgangspunktet var for kongedømmet i alle fall, og uansett ville vært for at Norge fortsatt skulle ha en konge og ikke en president. Den andre gruppen var minst like viktig i 1905. Det var de som egentlig var republikanere, men som mente at det beste for Norge akkurat i 1905 likevel var å velge en konge. De som var for monarki i 1905 av slike andre grunner kalles gjerne for taktiske monarkister.

De ekte monarkistene var særlig å finne i partiet Høyre. Et hovedargument for monarkistene var at Norge alltid hadde vært et kongedømme, og at det var en styreform som passet for Norge. Blant annet mente de at en konge kunne være et samlingspunkt for nasjonen når han var hevet over den politiske partistriden, mens en president kunne virke splittende. Det var også viktig for monarkistene at det stod i Grunnloven at Norge skulle være et kongedømme. Høyre hadde lenge stått på kongens og unionens side i unionsstriden, før partiet til slutt gikk inn for unionsoppløsning i 1905. Mange i Høyre syntes man hadde gått langt nok da man oppløste unionen, og ville ikke være med på at også monarkiet skulle falle i samme slengen.

Da det kom til folkeavstemning om statsformen i november 1905, var det flere som stemte for monarki enn de egentlige monarkistene. Hva var grunnen til at de taktiske monarkistene også stemte for kongedømmet? På samme måten som før folkeavstemningen om unionsoppløsningen, ble det før folkeavstemningen om statsform satt i gang en stor kampanje fra regjeringens side for å få folk til å stemme som den ville. Selv om statsminister Christian Michelsen og andre i regjeringen i utgangspunktet var republikanere, gikk de nå inn for monarkiet. Grunnen til at de gjorde det, var at de mente at det var andre ting som var viktigere enn å innføre republikk i 1905. For de taktiske monarkistene var det viktigste å sørge for at Norges løsrivelse fra unionen skjedde så fredelig som mulig, og med så mye støtte som mulig fra andre land. Særlig var det viktig hvordan stormaktene så på Norges oppløsning av unionen.

Da Norges Storting valgte å erklære unionen for oppløst på egenhånd 7. juni 1905, var det spennende å se hvordan Sverige reagerte. Ville de gå til krig? Samtidig var det viktig hvordan andre land så på unionsoppløsningen. Ville de støtte Sverige eller Norge? Ville Norge bli anerkjent som selvstendig land på lik linje med andre land? Norges handlinger sommeren 1905 ble sett på som aggressive og unødvendig harde av de fleste andre land, derfor mente de taktiske monarkistene at man i hvert fall måtte sørge for å ikke gjøre enda flere trekk som ville bli mislikt av stormaktene.

I 1905 var det bare Frankrike og Sveits som var republikker i Europa. Stormaktene Tyskland, Russland og Storbritannia var monarkier, og ville ikke ha noen republikk i Norge. En av grunnene til det var at de fryktet at en republikk i Norge kunne inspirere republikanere i deres egne land til å prøve å innføre republikk også der. Det å velge kongedømme var derfor taktisk lurt for Norge i 1905, og bidro trolig til at Norge fikk en del av den støtten de trengte fra stormaktene i forbindelse med forhandlingene med Sverige om unionsoppløsingen. Da den norske Regjeringen allerede den 7. juni 1905 tilbød den avsatte kong Oscar II å peke ut en svensk prins til å bli norsk konge, det såkalte Bernadottetilbudet, var det for å blidgjøre svenskene. Men samtidig var det også for å berolige resten av Europa med at Norge ikke planla å innføre republikken.

Da det ble klart at kong Oscar II kom til å avslå Bernadottetilbudet, måtte Norge lete etter en passende konge andre steder. Det hadde allerede vært kontakt med danske prins Carl, som mange ønsket som ny norsk konge. Han forstod norsk, hadde en to år gammel sønn og ikke minst var han gift med den engelske prinsessen Maud, og hadde dermed kong Edward VII til svigerfar. Gjennom å velge dem som kongepar kunne Norge få god støtte fra Storbritannia. Det kom også andre forslag på hvem som kunne bli ny norsk konge sommeren og høsten 1905, og noen tvilte til og med på at man kunne klare å finne noen som ville ta over tronen i et land som nettopp hadde oppført seg så dårlig mot sin forrige konge. Valget falt, av flere av disse grunnene, på prins Carl, som takket ja til å bli norsk konge etter selv å ha krevd en folkeavstemning om statsformen.

Den 25. november kom prins Carl med familien sin til Norge, og ble tatt imot av jublende folkemasser. Han ble kronet til norsk konge i Nidarosdomen den 22.juni i 1906, og tok navnet Haakon VII. Sammen med dronning Maud og deres sønn, Alexander, ble de Norges nye kongefamilie. Sønnen Alexander fikk navnet Olav da familien flyttet til Norge, og ble kong Olav V da Haakon VII døde i 1957.