Emnetekst    Hva var unionen?

Norge var i union med Sverige fra 1814 til 1905. Norge hadde vært i union med Danmark siden 1300-tallet, og hadde vært styrt fra København. I 1814 måtte imidlertid Danmark avstå Norge til Sverige. Danmark-Norge hadde stått på den franske keiser Napoleons side i de store krigene som herjet på kontinentet på begynnelsen av 1800-tallet. Napoleon ble slått av en allianse av europeiske makter, deriblant Sverige. Stormaktene gikk med på at Sverige skulle få Norge som belønning for innsatsen, og som erstatning for at Sverige mistet Finland til Russland.

Nordmennene motsatte seg å bli underlagt Sverige, og proklamerte en selvstendig norsk stat med egen konge og egen grunnlov. Det var det som skjedde på Eidsvoll 17. mai i 1814, og som siden har vært feiret som Norges nasjonaldag. Svenskene fant seg ikke i dette, og gikk til krig. Den endte med svensk seier. Norge måtte da godta en union med Sverige, men fikk til gjengjeld beholde grunnloven og fikk være en selvstendig stat, med noen begrensninger. Grunnloven av 17. mai ble skrevet noe om, slik at den slo fast at Norge skulle være forent med Sverige. Den nye grunnloven ble vedtatt 4. november, og den svenske kong Karl XIII ble valgt norsk konge.
Unionen innebar for det første at Norge hadde samme konge som Sverige. Landene hadde samme regler for hvem som skulle ha rett til tronene i begge land, slik at kongefellesskapet skulle vare evig. Rikene underskrev også en unionsavtale, Riksakten, i 1815. Den fastslo at medlemmer av regjeringene skulle møtes til sammensatt statsråd for å behandle saker som angikk begge riker.

Som selvstendig stat hadde Norge en egen regjering, egen nasjonalforsamling (Stortinget), og egne lover. Men eget utenriksdepartement og utenriksminister hadde Norge ikke. Sverige og Norge førte en felles utenrikspolitikk. Sverige ønsket unionen for å slippe å ha Norge som en fiende i vest. Dessuten var målet med unionen at Sverige og Norge skulle stå sammen dersom et av landene ble truet. Det var særlig Russland man fryktet. I praksis ble den svenske utenriksministeren også norsk utenriksminister, og landene hadde felles utenriksrepresentasjon. Andre stater sendte ambassadører kun til Stockholm, ikke til Kristiania, som Oslo het den gang.

Sverige og Norge samarbeidet på andre områder også. En egen handelslov, mellomriksloven, gjorde at nordmenn og svensker friere kunne kjøpe og selge til det andre landet. Varer fra andre land ble gjerne dyrere fordi de ble pålagt toll ved grensen. Mange følte at det var et spesielt bånd mellom landene, fordi de var så like i språk, historie, tradisjoner og kultur. En del drømte også om en større nordisk union mellom Sverige, Norge og Danmark, særlig da Danmark lå i konflikt med Tyskland på midten av 1800-tallet.