Biografier til 1905-nettstedet
Afzelius, Ivar (sv)
Ivar Afzelius
(1848-1921), liberalt inriktad jurist, professor i processrätt,
justitieråd, ledamot av Riksdagens första kammare 1898-1903 och
1905-1915. Hans brevväxling med Francis Hagerup finns här på
1905-webbplatsen.
Arctander, Sofus (no)
Sofus (Anton Birger) Arctander
(1845-1924), jurist, embetsmann og Stortingsmann for Venstre fra 1879. Han var
innenriksminister i Sverdrups regjering 1884-88. Arctander satt i
spesialkomiteen våren 1905 og kom med som handelsminister i Michelsens
regjering fra mars 1905. Under Michelsens fravær under
Karlstadforhandlingene ledet han regjeringen. Michelsen hadde gitt beskjed om
at det ikke måtte mobiliseres, men Arctander og forsvarsminister
Olssøn satt i gang delvis mobilisering 13. september på bakgrunn
av en rekke foruroligende spionrapporter.
Balck, Viktor (sv)
Viktor Balck
(1844-1928), överste, pionjär inom den svenska idrottsrörelsen,
lärare på Gymnastiska Centralinstitutet, ledamot av Internationella
Olympiska Kommittén 1894-1920, drivande kraft bakom Nordiska spelen
1901-1926
Berg, Gustaf (sv)
Gustaf Berg
(1844-1908), häradshövding, riksdagsman från 1888, kommunal-
och landstingspolitiker, ordförande i konstitutionsutskottet vid
första urtima riksdagen 1905, justitieminister augusti-november 1905
Bergegren, Hinke (sv)
Hinke
Bergegren (1861-1936), under unionskrisen redaktör för
ungsocialisternas tidning Brand, stark antimilitarist med drag av anarkism
(bl.a. bekant för uttrycket ”det befästa fattighuset”),
ateist, aktiv för kvinnornas jämställdhet, anslöt sig
på 20-talet till kommunismen
Berner, Carl (no)
Carl (Christian) Berner
(1841-1918) var stortingspresident i 1905 og proklamerte 7.
juni-beslutningen fra Stortingets talerstol. Berner var stortingsrepresentant
for Venstre 1885-1909 og stortingspresident 1898-1909. Den ”Bernerske
dagsorden” fra 1891 fikk hans navn fordi han formulerte den endelige
teksten, etter at Venstres landsmøte indirekte satt kravet om egen norsk
utenriksminister på den politiske dagsordenen. I Steens regjering fra
mars 1889 til mai 1893, var han først medlem av
statsrådsavdelingen i Stockholm, deretter sjef for kirkedepartementet.
Berner var ordfører i spesialkomiteen fra februar 1905, og var
også en av de fire norske delegerte under Karlstad-forhandlingene i
september 1905.
Bildt, Carl (sv)
Carl Bildt
(1850-1931), svensk diplomat, envoyé i Rom 1889-1902 och 1905-1920, i
London 1902-1905, ledamot av unionella kommittén 1902, ledamot av
Svenska Akademien
Bildt, Harald (sv)
Harald Bildt
(1876-1947), son till Carl Bildt, legationssekreterare i London 1905-1906
Bjørnson, Bjørnstjerne (no)
Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) dikter, politiker og
åndshøvding. Bjørnson var skandinavist, men samtidig sterkt
engasjert i det radikale Venstre. Han var redaktør av Norsk Folkeblad
1866-71, som ble organ for partiets politiske oppfatning. Bjørnson
deltok aktivt i kampen for det rene norske flagg i 1880 årene. Han sto
som et åndelig sentrum i den nasjonale kampen. Allerede i 1889 hevdet han
at Norge måtte få full likestilling i unionen eller gå ut, og
tilhørte de mest unionsradikale miljøene i Venstre gjennom
1890-tallet. Han arbeidet derfra for at unionsbåndene måtte
løsne i sinnene, og at høyre- og venstresiden måtte
stå samlet. Bjørnson var derfor aktivt for etableringen av
samlingspartiet i 1903. Samme år fikk han Nobelprisen i litteratur, og
han traff da sin gamle fiende kong Oscar II. Nobelprisen ble brukt mot
Bjørnson da han i 1905 støttet en moderat linje i unionssaken.
Hans svigersønn Sigurd Ibsen var statsminister i Stockholm i
samlingsregjeringen fra 1903, men fulgte statsminister Hagerup ut av
regjeringen i protest mot aksjonslinjen i februar-mars 1905. Bjørnson
sto forholdsvis nær Sigurd Ibsen politisk i 1905, men forholdt seg
relativt passiv. I stedet for 7. juni-beslutningen hadde han ønsket en
folkeavstemning. Bjørnson støttet kongevalget samme høst,
selv om han egentlig var republikaner. Han var blant de som mente å se
fordeler ved monarkiet av utenrikspolitiske grunner.
Boström. Erik (sv)
Erik Gustaf Boström
(1842-1907), statsminister i Sverige fra 1891 til 1900, og fra 1902 ledet han
en liberalorientert samlingsregjering frem til april 1905. Den svensk-norske
komiteen som hadde utredet konsulatsaken la frem sitt forslag i juli 1902.
Boström tok saken videre selv om de svenske komitémedlemmene hadde
reservert seg mot forslaget. I det nye politiske klimaet i Norge etter at
Hagerup vant valget i 1903, med forhandlingslinjen, håpet Boström at
saken kunne løses. Men her forregnet han seg. Da Hagerup la frem det
norske forslaget, var det uforenelig med det overordnete svenske målet om
skandinavisk enhet utad. Boström la frem det svenske forslaget i november
1904. Forslaget forutsatte svensk overhøyhet og det oppsto en stor
forbitrelse i Norge. Forslaget fikk raskt navnet Lydrikepunktene. Boström
ble beskyldt for å ha brutt løftene som lå til grunn for
kommunikeet og forhandlingene. Både hans kollegaer og kronprins Gustav
forsøkte å redde situasjonen og oppta forhandlingene. For å
unngå at Boströms upopularitet i Norge skulle forvanske videre
forhandlinger tok han avskjed fra regjeringen. Hans mislykede forsøk
på å løse unionskonflikten satte punktum for hans videre
politiske karriere.
Branting, Hjalmar (sv)
Hjalmar Branting (1860-1925),
socialdemokratisk partiledare och den förste socialdemokraten i Riksdagens
andra kammare 1896, redaktör för tidningen Social-Demokraten,
statsminister första gången 1920, fredspristagare 1921
Bruun, Christopher (no)
Christopher
(Arnt) Bruun (1839-1920), skandinavist, folkehøyskolelærer og
prest. Han deltok som frivillig i den dansk/prøyssiske krig i 1864.
Grunnla flere folkehøyskoler, først i Sel i 1867. Bruun var
sogneprest i Johanneskirken i Kristiania fra 1898-1918. Sto for skandinavisme
og var moststander av selvstendighetspolitikken i 1905. Han mente at Stortinget
ikke hadde juridisk rett til å avsette kongen. I tillegg var han opptatt
av den russiske fare. Han fryktet at Russland ville angripe hvis tryggheten i
unionen forsvant. Bruun fikk ikke trykket sin brosjyre ”Til det norske
Folk” som fremholdt dette synet i Norge i 1905, og måtte til Danmark
for å få utgitt den. Stemningen i 1905 ga lite rom for dissidenter
og Bruun ble isolert. Han ble også nektet å preke i sin egen kirke
om saken.
Buen, Anders (no)
Anders Johnsen Buen
(1864-1933), norsk sosialdemokratisk politiker. Redaktør av
Social-Demokraten 1900-03. Trakk seg tilbake etter konflikt med
Arbeiderpartiets ledelse og ble redaktør for Ny Tid i Trondheim.
Bull, Edvard Hagerup (no)
Edvard
Hagerup Bull (1855-1938), jurist, Høyre-politiker og statsråd
en kort periode fra 6. juni 1889 til Sverdrups avgang samme år. Han fikk
plass i Michelsens regjering i mars 1905, og var først medlem av
statsrådsavdelingen i Stockholm før han ble justisminister og
deretter finansminister fra november 1905 til 1906. Hagerup Bulls dagbok fra
1905 kan leses her på 1905-nettstedet.
Bull, Karl Sigwald Johannes (no)
Karl Sigwald Johannes Bull (1860-1936) var offiser og
militærsakkyndig for de norske delegatene under Karlstad-forhandlingene i
1905. Bull hadde også foretatt rekognoseringer for
Befæstningskomiteen for å plassere grensefestningene i 1899. Bull
var forsvarsminister 1910-12. Også kjent som militær forfatter.
Bülow, Berhard von (sv)
Bernhard
von Bülow (1849-1929), tysk rikskansler 1900-1909,
företrädare för bl.a. tyska expansions- och
upprustningssträvanden i Wilhelm II:s anda
Børresen, Jacob Rasmus (no)
Urban Jacob Rasmus Børresen (1857-1943) var
sjøoffiser, og i 1905 var han admiralstabssjef. Børresen kom i
konflikt med kommanderende admiral Christian Sparre våren 1905 på
grunn av disponeringen av flåten under den spente situasjonen samme
år. Episoden fikk navnet admiralstriden og ble ikke løst
før med voldgift i 1909. Børresen var unionsvenn og følte
lojalitet til kong Oscar II, men stilte seg lojalt bak den norske regjeringen i
1905. Kommanderende admiral Sparre vurderte marinens situasjon i 1905
nøkternt og foretok forsiktige disposisjoner av flåten i
Kristianiafjorden. Børresen var derimot drevet av stort
pågangsmot, og var mer enn villig til å angripe Sverige i
åpen sjø. Sparre forlangte eskadresjef Børresens planer
forelagt for godkjenning. Børresen holdt derimot fast ved prinsippet om
at operativ sjef hadde frihet til å handle etter krigssituasjonen.
Børresen hadde også uttalt seg negativt i pressen i mai 1905, om
kommanderende admirals behandling av Hortens befestning. I 1906 nektet derfor
Sparre å føre ham opp på neste års mobiliseringsplan.
Noe Børresen motsatte seg og forlangte å bli stilt for krigsrett.
Forsvarsminister Olssøn forsøkte uten hell å mekle mellom
partene. Motsetningsforholdet til Sparre gikk tilbake til 1901 og var
både faglig og politisk. Børresen følte seg forbigått
av den to år yngre Sparre da han og ikke Børresen ble utvent som
kommanderende admiral etter forgjengerens død. Børresen var sjef
for marines generalstab og hadde vikariert ett par måneder i stillingen
som kommanderende admiral. Børresen var også politisk motstander
av Sparre som var radikal Venstrepolitiker, i tillegg til deres personlig
uvennskap. Stortinget satt ned en voldgiftsdomstol som avgjorde admiralstriden
i 1909. Det hele endte med at både Børresen og Sparre måtte
fratre sine stillinger. Børresen gikk deretter over i industriell
virksomhet.
Carl av Danmark/ Haakon VII (dk)
Carl av Danmark/Haakon
VII (1872-1957), var gift med prinsesse Maud, datter av Edvard VII av
Storbritannia. Konge i Norge fra 18. november 1905. Allerede i juni 1905
arbeidet Michelsen og Løvland for prins Carls kandidatur til den ledige
norske tronen. Prinsens forbindelser med det engelske kongehuset var viktige
for at valget falt på ham, i tillegg til at paret hadde en sønn.
Etter blant annet prins Carls eget ønske ble det avholdt folkeavstemning
om styresett 12. og 13. november, hvor det ble flertall for monarki. 18.
november 1905 valgte et enstemmig Storting prins Carl til norsk konge. Carl tok
navnet Haakon VII og sønnen Aleksander fikk navnet Olav. Kong Haakon
valgte seg ”Alt for Norge” som sitt valgspråk. Den 27. november
avla den nye kongen ed til Stortinget. Kroningen foregikk i Nidarosdomen 22.
juni 1906.
Castberg, Johan (no)
Johan Castberg
(1863-1926), stortingsmann for Oppland fra 1900. Han sluttet seg til radikale
Venstre og var hovedmannen bak opposisjonen mot samlingsregjeringen i 1903.
Castberg stilte seg bak Georg Stangs nasjonale forsvarslinje. Castberg var med
i spesialkomiteen i 1905 og ble tilbudt plass i Michelsens regjering i mars
1905, men avslo. Han ledet sammen med Konow opposisjonen i sterk motstand mot
regjeringen og stortingsflertallet i diskusjonen om Karlstad-forliket i
Stortinget i oktober 1905. Castberg var også republikaner i 1905.
Ditten, Thor von
Thor von Ditten
(1860-1936), norsk diplomat. Ditten var kabinettsekretær for
Utenriksrådet fra 1900. I juni 1905 frasa han seg stillingen i det
unionelle diplomatiet og stilte seg til disposisjon for den norske regjeringen.
Han bidro ved organiseringen av eget norsk utenriksdepartement og diplomati
etter unionsoppløsningen. Von Ditten var norsk representant ved
undertegnelsen av Karlstadoverenskomsten i Stockholm i oktober 1905. I 1906 ble
han utnevnt til minister i Berlin, Wien og Roma.
Edward VII (en)
Edward VII
(1841-1910), brittisk kung från 1901, morbror till tyske kejsaren Wilhelm
II, svärfar till prins Carl av Danmark (sedermera Håkon VII), fick
ett utrikespolitiskt inflytande präglat av nära släktskapsband
med flera av Europas kungahus
Eneroth, Hjalmar (sv)
Hjalmar
Eneroth (1869-1964), skriftställare, tidningstecknare
Eriksen, Alfred (no)
Alfred
Eriksen (1864-1934), prest, politiker og sosialist. Eriksen startet sin
karriere som radikal Venstremann, før han gikk over til Arbeiderpartiet.
Han etablerte avisen ”Nordlys” som sosialistisk organ i 1902. Han var
Stortingsmann fra 1903. Eriksen var i 1905 medlem av spesialkomiteen. Han var
overbevist om at Sverige ikke ville angripe og sluttet seg av den grunn til
Karlstadstormerne, han var også republikaner.
Kronprins Frederik (dk)
Frederik
(1843-1912), dansk kronprins, 1906 kung som Frederik VIII, gift med Karl XV:s
dotter Lovisa samt far till Carl (senare Haakon VII av Norge) och Ingeborg
(gift med Oscar II:s yngre son Carl)
Friedrich (ty)
Friedrich
(1826-1907), storhertig av Baden, genom sin dotter Victoria svärför
till kronprins Gustav
Friis, Aage (dk)
Aage Friis
(1870-1949), dansk historiker, professor i Köpenhamn, publicist
Garborg, Arne (no)
Arne Garborg (1851-1924), dikter
og forfatter. Fra 1880 nærmet han seg det radikale miljøet rundt
Bjørnstjerne Bjørnson og Johan Sverdrup. Garborg arbeidet for
demokrati og åndsfrihet. I 1894 startet han målbladet ”Den
17de Mai” sammen med Rasmus Steinsvik. Garborg var aktiv i
målstriden, kulturreisning og unionstriden. Miljøet rundt
”Den 17. mai” var venstreradikalt og militant, og stod i 1905 for en
sterkt heroisk om militaristisk nasjonalisme. De reagerte kraftig på
Karlstadforliket og sluttet sterkt opp om Karlstadstormerne. Han var som
republikaner skuffet over kongevalget i 1905.
Kronprins Gustav
Gustav (1858-1950), sønn av
Oscar II. Gustav arvet tronen fra sin far i 1907. Han var kronprins i Sverige
og Norge fra 1872. Gustav fungerte som regent våren 1905 under farens
sykeleie. Det var han som utnevnte regjeringen Michelsen i mars 1905. I det
spente forholdet etter 7. juni-beslutningen var Gustav den av kongehusets
representanter som ivret mest for en fredelig løsning på
konflikten. Dette sto i motsetning til hans tidligere holdning hvor han var
tilhenger av å benytte maktmidler mot nordmennene. Det var under
kronprinsens besøk ved det tyske og engelske hoff våren 1905 at
han fikk signaler om at stormaktene ikke ville ha et urolig hjørne i
Nord-Europa. De ønsket konflikten løst med fredlige midler.
Gustav som hadde håpet på stormaktenes støtte, innså
at unionspartene måtte finne en fredlig løsning på
problemene. I det spente forholdet sommeren og høsten 1905 virket
kongehuset med Gustav i spissen som en modererende kraft. Det var Gustav som
svensk konge i 1914 som tok initiativ til ”tre-konge-møtet” i
Malmö, hvor monarkene i Sverige, Norge og Danmark under første
verdenskrig avklarte skandinavisk nøytralitet. Først etter dette
møtet ble forholdet mellom Sverige og Norge bedret, etter den
bitterheten unionsbruddet hadde utløst i Sverige.
Gyldenstolpe, August (sv)
August
Gyldenstolpe (1849-1928), diplomat, minister i S:t Petersburg 1899-1904,
utrikesminister december 1904-augusti 1905, därefter envoyé i
Paris, saknade tydlig politisk profil
Hagerup, Francis (no)
George Francis Hagerup
(1853-1921), jurist og professor. Hagerup var Stortingsmann for
Høyre fra 1900-06. Han var justisminister i Stangs regjering 1893-94 og
ledet samlingsregjeringen fra 1895 til 1898. Hagerup ønsket i
utgangspunktet å bevare unionen, blant annet ut fra frykten for
militær trussel fra Russland. Han støttet likevel kravet om eget
norsk konsulatvesen, da han ble overbevist om at dette kunne løses
praktisk innenfor en fortsatt union. Høyre og samlingspartiet vant
valget i 1903, med forhandlinger i konsulatsaken på programmet. Hagerup
ble igjen statsminister, i samlingsregjeringen fra høsten 1903 til
Christian Michelsen dannet sin berømte regjering i mars 1905. Hagerup
var mot revolusjonære skritt i konsulatsaken, og gikk av da det ble klart
at Stortinget ville gå inn for den korte lovlinjen våren 1905.
Dette førte til at han ble politisk isolert og hans politiske karriere
var nærmest over. Hagerup støttet derimot regjeringen Michelsen i
debatten om Karlstad-forliket og kongevalget høsten 1905. Hagerups
dagbøker fra 1905 og en rekke brev, blant annet til og fra Ivar Afzelius
kan leses her på 1905-nettstedet.
Hammarskjöld, Hjalmar (sv)
Knut
Hjalmar Leonard Hammarskjöld (1862-1953), moderat konservativ
embetsmann og jurist. Var sekretær for den tredje unionskomiteen 1895-98.
Justisminister i von Otters regjering 1901-02. Eckclesiastikminister i
Christian Lundebergs samlingsregjering 1905, og var en av de svenske delegerte
ved konferansen i Karlstad. Fra desember 1905 svensk minister i
København. Statsminister i spissen for en regjering av embetsmenn,
eksperter og moderate partipolitikere fra høyresiden 1914-17.
Hansen, Hakon (no)
Hakon Bernhard
Hansen (1846-1916) var generalstabssjef i 1905. Hansen hadde stillingen fra
1899 til han ble pensjonert i 1914. I stillingen som generalstabssjef i 1905
sto han for den militære forberedelsen av unionsoppløsningen.
Hansen var en av de nasjonalistiske ”venstreoffiserene” og politisk
aktiv for Venstre. Men han var først og fremst militær, og
samarbeidet godt både med konservative norske militære og den
svenske generalstaben. Han var en av Georg Stangs støttespillere fra
1901 for å få bygget grensefestningene, og støttet Stang i
forsøket på å bevare dem da Sverige krevde de nye
festningene revet.
Hansen, Ole (no)
Ole Hansen
(1842-1922) var kommanderende general i 1905. Han var en av de ansvarlig
for oppgivelsen av grensefestningene etter Karlstadforliket. Hansen tilla ikke
festningene større verdi, da han mente at alle festningene hadde sine
svakheter og at de kunne omgåes. Han hadde bred støtte for sitt
syn i forsvaret. Hansen hadde stor faglig tyngde og var en dyktig
militær.
Hansson, Per Albin (sv)
Per Albin
Hansson (1885-1946), under unionskrisen en av ledarna inom
Socialdemokratiska ungdomsförbundet och redaktör för dess
tidning Fram, under 20-talet bl.a. försvarsminister, efterträdde vid
Hjalmar Brantings död 1925 denne som partiordförande, statsminister
från 1932 och starkt förknippad med begreppet ”folkhem”
Hedin, Adolf (sv)
Adolf Hedin (1834-1905), liberal
och franskorienterad tidningsman och politiker, invald i Riksdagens andra
kammare 1870, medarbetare i Dagens Nyheter, särskilt intresserad av
frågor som rösträtt och socialpolitik, lämnade 1899 och
1902 förslag om en permanent nordisk neutralitet
Hedin, Sven (sv)
Sven Anders Hedin
(1865-1952), oppdagelsesreisende og vitenskapsmann. Hedin var berømt
for sine oppdagelsesreiser i Asia. Han var uten formelle politiske verv, men
var aktiv på svensk høyreside. Hedin var ivrig forsvarsvenn, og
holdt høy profil som debattant i forsvarsstriden frem mot
første verdenskrig. I 1905 deltok Hedin i en polemikk mot den norske
polarhelten Fridtjof Nansen i blant annet britisk presse, for å vinne
sympati for Sveriges syn i utenlandsk opinion.
Heüman; Elis Daniel (sv)
Elis Daniel Heüman
(1859-1908), prest og konservativ teolog og politiker. Heüman
engasjerte seg på ultrakonservativ fløy i både stemmeretts-
og unionssaken. I 1905 gjorde han seg til talsmann for en aktivistisk svensk
politikk mot Norge. I sin midtsommerpreken i 1905 gikk han til angrep på
regjeringen Ramstedt, som han anklaget for ettergivenhet mot Norge. Han advarte
samtidig sterkt mot ”socialisternas fredspropaganda”. Heümans
midtsommer-preken kan leses her på 1905-nettstedet.
Holtfodt, Christian Theodor (no)
Christian Theodor Holtfodt (1863-1930) offiser og politiker.
Han hadde deltatt i Befæstningskomiteen som lanserte grensefestningene.
Holtfodt var i tillegg militær sakkyndig for de norske delegerte under
Karlstad-forhandlingene. Etter 1905 var Holtfodt aktiv for å oppdatere
Glommalinjen til erstatning for grensefestningene. Han var forsvarsminister
1914-1919, under første verdenskrig.
Höglund, Zeth (sv)
Zeth
Höglund (1884-1956), en av de tidiga förgrundsgestalterna inom
Socialdemokratiska ungdomsförbundet, under tiotalet ledare för en
utbrytning på partiets vänsterkant, senare också verksam som
finansborgarråd i Stockholm
Ibsen, Sigurd (no)
Sigurd Ibsen (1859-1930),
jurist, diplomat og forfatter. Ibsens erfaringer som diplomat la grunnlaget for
hans engasjement i kampen for eget norsk utenriksstyre. Han var en av
ideologene i det unionsradikale miljøet i 1890 årene, i
utgangspunktet knyttet til de mest unionsradikale delene av partiet Venstre.
Allerede i 1898 lanserte Ibsen programmet om unionsoppløsning gjennom
etablering av det nasjonale kongedømmet, slik det ble gjennomført
i 1905. Da hadde imidlertid Ibsen forlatt det aktivistiske standpunktet, og ble
stående i opposisjon til regjeringen Michelsens politikk. Ibsen hadde i
mellomtiden som ekspedisjonssjef i Indredepartementet i 1901 laget en utredning
som konkluderte med at det var både hensiktmessig og praktisk mulig
å skille konsulatvesenet fra det regulære diplomatiet. I Sverige og
blant konservative unionsvenner i Norge hadde man hele tiden hevdet det
motsatte. Nå dannet Ibsens utredning grunnlag for nye forhandlinger i
konsulatsaken. Ibsen kom med som medlem av statsrådsavdelingen i
Stockholm i Otto Blehrs Venstreregjering 1902-03, først og fremst for
å spille en fremtredende rolle i konsulatforhandlingene fra 1902. Han ble
upopulær i Venstre fordi han fremtvang Georg Stang og dermed også
Wollert Konows (H) uttredener av regjeringen våren 1903. I motsetning til
Stang og Konow ville Ibsen ha unionsbåndene løst i
forståelse med Sverige gjennom forhandlinger. Ibsen var norsk
statsminister i Stockholm i Hagerups regjering fra 1903 til dens avgang i mars
1905. Våren 1905 var han motstander av Michelsen-regjeringens
aksjonistiske linjevalg. Ibsen ønsket fortsatt forhandlinger, og ble av
den grunn skjøvet ut på sidelinjen i norsk politikk etter
våren 1905.
Jensen, Albert (sv)
Albert Jensen
(1879-1957), redaktör 1902-1904 för ungsocialisternas tidning Brand,
1905 dömd till fängelse för antimilitaristisk propaganda, under
tiotalet ledande företrädare för syndikalismen i Sverige och
Skandinavien i övrigt
Karl XIV Johan
Karl XIV Johan
(Karl III Johan i Norge) eg. Jean-Baptiste-Jules Bernadotte (1763-1844).
Fransk soldat, gjorde rask karriere under Napoleonskrigene. Bernadotte kom i
kontakt med svenske kretser som ønsket ham som tronfølger, da den
svenske kongen var uten arvinger. Han ble adoptert av kong Carl XIII og valgt
til svensk tronfølger i 1810. Carl Johan fungerte etter dette som
landets statsleder. Han sørget for å skrinlegge revansjeplanene om
å tilbakeerobre Finland og forbedret forholdet til Russland for å
få deres støtte til å vinne Norge. Etter Carl Johans mening
hørte Norge og Sverige sammen ut fra et geopolitisk synspunkt. Han
støttet stormaktene mot Napoleon mot løfte om å få
Norge. Carl Johan ble konge i 1818. Utenrikspolitikk var hans største
interesse, da spesielt et godt forhold til Russland. Han møtte etter
hvert motstand fra en liberal opposisjon i Sverige. Det var også krefter
som ønsket en mer vestvendt politikk. I norske forhold var han i
konflikt med det norske Storting en rekke ganger, spesielt i 1821 og 1836. Carl
Johan vant etter hvert større popularitet også i Norge.
Karl XV
Karl XV (1826-1872),
svensk-norsk kung från 1859, äldre bror till Oscar II
Klingspor, Carl (sv)
Carl Klingspor
(1847-1911), godsägare, ledamot av Riksdagens första kammare
från 1889
Knudsen, Gunnar (no)
Gunnar Knudsen (Aanon Gunerius
Knudsen) (1848-1928), stortingsmann for Venstre fra 1891. Fra 1901 medlem av
statsrådsavdelingen i Stockholm i Johannes Steens annet ministerium,
deretter landbruksminister og finansminister i Otto Blehrs regjering frem til
1903. Knudsen kom med som finansminister i regjeringen Michelsen fra mars 1905,
men gikk ut i oktober da han dissenterte i kongevalget, siden han var
republikaner. Gunnar Knudsen var statsminister 1908-10 og 1913-20.
Konow (H), Wollert (no)
Wollert Konow (H) 1847-1932,
jurist, godseier og venstrepolitiker. For å skille Konow fra sin
navnebror og fetter, som også var politisk aktiv, oppgis amtet han kom
fra i parentes (H for Hedemark). Konow var venstreradikal og
stortingsrepresentant for Hedemark 1885-1924. Han var sjef for
Indredepartementet i Steens regjering fra 1891-93, landbruksminister 1900-03.
Konow var en av Georg Stangs støttespillere i styrkingen av det
nasjonale forsvaret, og forlot regjeringen sammen med Stang etter uenighet i
innad i regjeringen våren 1903. I 1905 var han medlem av spesialkomiteen.
Konow reagerte sterkt på det svenske kravet om nedlegging av
grensefestningene og aksjonerte mot Karlstad-forliket sammen med Castberg i
Stortinget i oktober 1905. Han var republikaner og dermed motstander av
kongevalget.
Krog, Gina (no)
Gina Krog
(Jørgine Anna Sverdrup Krog) (1847-1916), norsk kvinnesaksforkjemper
og redaktør. Hun stiftet Norsk Kvindesagsforening sammen med Hagbard E.
Berner i 1884, og Kvinnestemmerettsforeningen året etter.
Landskvindestemmeretsforeningen startet hun sammen med Fredrikke Marie Qvam i
1898, og Norske Kvinders Nasjonalråd i 1904. Norsk kvinnesaksforening ga
ut tidsskriftet ”Nylænde” fra 1887, hvor Krog var
redaktør til 1893. Fra 1893 ga hun det ut på egenhånd.
Gjennom tidsskriftet nådde hun ut til mange kvinner og hadde en politisk
påvirkningsmulighet. Hun foretok en rekke foredragsreiser, og var
engasjert i internasjonalt kvinnesaksarbeid. Krog ble tidlig medlem av partiet
Venstre. Hun utga ”Norway”, en orientering om Norges stilling i
unionen for Det Internasjonale Kvinneråd i 1905. Brosjyren ble spredd i
mange land, og skapte problemer mellom norske og svenske kvinneforeninger
på grunn av unionssynet som kom frem i ”Norway”. Det var
Landskvinnestemmerettsforeningen, som sto bak organiseringen av kvinneoppropet
med 279.878 underskrifter som støttet unionsoppløsningen i 1905.
Krog var en glødende nasjonalist, og høsten 1905 sluttet hun seg
til Karlstadstormerne. Hun beklaget at landet ikke hadde fått
prøvd sin moralske styrke under truslene om krig heller enn å
godta de svenske vilkårene for en unionsoppløsning.
Lagerheim, Alfred (sv)
Alfred Lagerheim (1843-1924)
var utenriksminister fra 1899 til 1904. Etter hans tiltredelse forbedret
forholdet mellom Norge og Sverige seg betraktelig. Dette skyldes i stor grad
hans diplomatiske evner. Han hadde ingen lett oppgave da det både i den
norske og svenske regjeringen var innbyrdes uenighet. De nye unionelle
forhandlingene om konsulatsaken fra 1901/02 ble tatt opp på Lagerheims
initiativ. For svenske konservative kretser fremsto Lagerheims linje som for
ettergivende overfor Norge. Bare et fåtall forsto at Lagerheims politikk
var det siste alvorlige forsøket på å redde unionen.
Lagerheim forsto at Venstres krav om eget utenriksstyre betydde en
oppløsning av unionsbåndene. Godtok nordmennene et eget
konsulatvesen, med visse begrensninger var det et kompromiss som kanskje ville
stoppe fremgangen til den radikale opinionen i Norge. Lagerheim kom i konflikt
med statsminister Boström i oppfatningen av konsulatsaken, og etter lang
strid leverte Lagerheim sin avskjedssøknad 7. november 1904.
Boström ble sittende til 8. april 1905, da han måtte gå av
på grunn av sin steile holdning i unionsforhandlingene. I mellomtiden var
forhandlingene i konsulatsaken strandet og opptakten til
unionsoppløsningen i 1905 hadde begynt.
Larsson, Viktor (sv)
Viktor
Larsson (1869-1950), riksdagsman för socialdemokraterna 1903-1941,
ledamot av partistyrelsen 1905-1932, statsråd, kommunal- och
landstingspolitiker
Lundeberg, Christian (sv)
Christian Lundeberg
(1842-1911) var politiker på ytterste høyre fløy og
svensk statsminister fra 2. august til 7. november 1905. Han ledet de svenske
delegatene under forhandlingene i Karlstad. Lundeberg ble valgt til
ordfører i det ”särskilda utskott” som den
ekstraordinære Riksdagen satt ned 27. juni, for å forberede
oppgjøret med Norge etter 7. juni-beslutningen. Han ledet arbeidet og
utskottet overtok den politiske ledelsen. Utskottet var den norske
spesialkomités motstykke. Resultatet av utskottets arbeid var et
kompromiss. 27. juli vedtok Riksdagen innstillingen. Regjeringen Ramstedt gikk
av da deres linje om å ikke sette noe på spissen i forhandlingene
med Norge ikke stemte overens med utskottets vilkår. 2. august fikk
Lundeberg i oppdrag å danne regjering. Opprinnelig ønsket han en
ren konservativ regjering, men det var behov for en bredere sammensatt
regjering hvor alle partier fra begge kamre var representert. Sverige kunne
ikke stått mer samlet utad. Regjeringens program gikk ut på at
unionen ikke var oppløst før Sverige hadde medvirket til det. Det
kunne først skje når visse vilkår var oppfylt.
Forhandlingene om de svenske vilkårene foregikk i Karlstad fra 31.
august. Statsminister Christian Lundeberg og statsminister Christian Michelsen
ledet forhandlingene. Da motsetningsforholdet strammet seg til forhandlet de to
på egenhånd. Den 23. september var enighet oppnådd, og
krigsfaren gled over. Karlstadforliket ble akseptert både av Stortinget
og Riksdagen. Den 26. oktober erklærte Sverige unionen for
oppløst. Lundeberg sto på høyden av sin politiske karriere.
Han hadde klare å føre landet gjennom den vanskeligste politiske
krisen på hundre år. Kongehuset ønsket at Lundeberg skulle
fortsette som regjeringssjef i et rekonstruert ministerium. Ved danningen av
samlingsregjeringen hadde de liberale forbeholdt seg retten til å tre ut
når unionsspørsmålet var løst. Det lyktes ikke
Lundeberg å dannet en ny konservativ regjering, han gikk derfor av 7.
november 1905.
Løvland, Jørgen (no)
Jørgen
Løvland (1848-1922), arbeidsminister for Venstre fra 1898-99 og
1900-03, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm 1899-1900 og fra 11.
mars 1905 i Michelsens samlingsregjering frem til unionsbruddet i juni.
Løvland ble deretter Norges første utenriksminister fra 15. juni
1905. Han var statsminister 1907-08. Løvland sto i spissen for de
radikale som ønsket å ta opp konsulatsaken i 1893. Han var opptatt
av målsaken og var en aktiv forsvarsvenn fra 1880 årene, men hadde
også et sterkt engasjement i fredsarbeidet. Fra 1899 sto Løvland
for en status quo linje i unionspolitikken, men fra 1901 ønsket han
oppgjør med Sverige. Da bruddet kom i forhandlingene i 1905, agiterte
han for aksjonslinjen i konsulatsaken, manet til samhold og forberedte tanken
om en unionsoppløsning. For Michelsen var Løvland et
førstevalg i regjeringsdannelsen i mars 1905. Under
Karlstad-forhandlingene var han en av de fire norske forhandlerne. Da
motsetningene strammet seg til under forhandlingene fikk han satt sin
fredsvilje på prøve. Løvland ledet regjeringens arbeid for
monarki i debatten om statsform i 1905.
Michelsen, Christian (no)
Christian Michelsen (Peter
Christian Hersleb Kjerschow Michelsen) (1857-1925), statsminister i 1905. Han
var jurist og skipsreder. Michelsen var statsminister fra 11. mars 1905 til 28.
oktober 1907. Han var politisk aktiv for Venstre i hjembyen Bergen. Michelsen
dannet regjering i 1905 etter bruddet i forhandlingene med Sverige og
regjeringen Hagerups avgang. Regjeringen Michelsens eneste program var å
gjennomføre konsulatsaken via den korte lovlinjen. Michelsen arbeidet
for samling og flertallsgrunnlag i alle saker, spesielt ved
regjeringsdannelsen. Det var Michelsen som sto for fremgangsmåten som ble
valgt og som resulterte i 7. juni-beslutningen. Bernadotte-tilbudet var
også hans idé. Han initierte også tidlig de uformelle
forhandlinger med prins Carl av Danmark om å bli konge i Norge. Michelsen
var på forhånd orientert om flere av de svenske kravene for å
akseptere en oppløsning av unionen. Han snudde kravet om folkeavstemning
til Norges fordel ved å fremme forslag om folkeavstemning før
kravet formelt forelå fra Sveriges side. Under forhandlingene i Karlstad
ledet Michelsen den norske delegasjonen. Han vurderte situasjonen
nøkternt og hans taktikk var å oppnå nøytral sone og
voldgift før det var snakk om å rive grensefestningene. Mye av det
Norge oppnådde i forhandlingene var Michelsens verk. I 1905 var han
situasjonens mann med sin praktiske sans og evnen til å skjære
gjennom. Han var i tillegg kompromissvillig, for ham var
spørsmålet om norsk selvstendighet det viktigste. For både
samtiden og ettertiden har Michelsens rolle og opptreden i 1905 vært
ansett som svært viktig, og han ble selve symbolet på Norges
løsrivelse fra unionen. Han fikk allerede i 1905 en nærmest mytisk
heltestatus, godt hjulpet av de mange som dyrket hans person i bilde og tekst
mens striden raste.
Morgenstierne, Wilhelm Herman Ludvig von
Munthe af (no)
Wilhelm Herman Ludvig von Munthe af Morgenstierne
(1855-1938) norsk offiser og adjutant hos kronprins Gustav ved
unionsbruddet.
Månsson, Fabian (sv)
Fabian
Månsson (1872-1938), framträdande medlem i Socialdemokratiska
ungdomsförbundet, ledamot av partistyrelsen 1911-1916, riksdagsman
från 1912, författare och amatörhistoriker, folktalare av rang
Nansen, Fridtjof (no)
Fridtjof Nansen
(1861-1930), polarforsker, zoolog, oseanograf, diplomat og nasjonalhelt.
Nansen var på grunn av sine ekspedisjoner i arktiske strøk
svært berømt. Dette åpnet veien for hans arbeid for Norges
sak i 1905. Han støttet ivrig opp om forsvarssaken fra 1896. Fra
januar-februar i 1905 ble han et nasjonalt samlingsmerke for handling i
konsulatsaken og den korte lovlinjen. Han sto bak en rekke kraftige artikler i
pressen, offentlige taler og foredrag. Mange ønsket ham i Christian
Michelsens samlingsregjering fra mars 1905, men Nansen var uvillig. Han
fungerte i stedet som rådgiver for regjeringen. Nansen var også i
kontakt med den øverste militære ledelsen, og han skaffet penger
til etterretningstjenesten. Hans arbeid for Norges sak i utlandet i 1905 var
viktig. Han var berømt og populær, med mange viktige kontakter i
utlandet, og vant gjennom disse gehør for Norges argumenter. Han
forsøkte å fremme Norges syn på de unionelle forhold i
utenlandsk presse, spesielt i England. Under pausen i Karlstad-forhandlingene
ble han satt inn i situasjonen av Michelsen og arbeidet for støtte for
norsk syn i England. Nansen var egentlig republikaner, men arbeidet sammen med
Wedel Jarlsberg for prins Carl av Danmarks kandidatur til konge i Norge.
Våren 1905 manet Nansen gjennom artikler til mot, vilje og aksjon i
unionsaken. Dette står i motsetning til hans rolle samme høst,
hvor han forsvarte regjeringens moderate linje, var for Karlstadforliket og
virket som en modererende kraft mot Karlstadstormerne og krigshisserne.
Nielsen, Yngvar (no)
Yngvar Nielsen
(1843-1916) historiker og Høyrepolitiker. Han var bidragsyter til
Morgenbladet og politisk lederskribent i Aftenposten. Nielsen var ivrig
skandinavist og venn av kong Oscar II, og sto av den grunn i opposisjon til den
øvrige Høyrepolitikk i Norge. Hans korrespondanse med Oscar II
1904-05 kan leses her på 1905-nettstedet.
Nordensvan, Carl Otto (sv)
Carl Otto
Nordensvan (1851-1924), överste och chef för Värmlands
regemente 1900-1911
Olssøn, Christian (no)
Christian Wilhelm Engel Bredal Olssøn (1844-1915) var offiser
og forsvarsminister i Michelsens regjering fra mars 1905 til 1907.
Olssøn var også forsvarsminister i Høyre-regjeringene
1893-98. Han ledet opprustningen av forsvaret etter tilbaketoget i
konsulatsaken i 1895. Olssøn nøt av den grunn også respekt
i Venstrekretser. I den spente situasjonen under Karlstad-forhandlingene fant
han det uforsvarlig ikke å sørge for en viss bevoktning av grense
og kyst. Han fikk regjeringen med på en delvis mobilisering fra 13.
september. Olssøn hadde et realistisk syn på det svenske kravet om
nedlegging av grensefestningene og tilla heller ikke disse festningene
større verdi. Han hadde mot til å støtte Karlstadforliket
som innebar demolering av grensefestningene. Han hadde nesten hele forsvaret
samlet bak seg i synet på festningene. Olssøn var kommanderende
general 1910-12.
Oscar I
Oscar I (1799-1859),
sønn av Carl Johan og konge fra farens død i 1844. Han tok med
moderat liberale i den svenske regjeringen, og en rekke reformer ble
gjennomført. Under hans regjeringstid ble utenrikspolitikken dreid i mer
vestlig retning, vekk fra Carl Johans russiskvennlige. Oscar så velvillig
på de skandinavistiske strømningene. Han var vennlig innstilt til
Norges sak og etterkom noen av nordmennenes krav. Under den
dansk-prøyssiske krig i 1848-50 støttet han Danmark.
Oscar II
Oscar II (1829-1907) var sønn av
Oscar I og overtok tronen etter sin bror Carl XV. Oscar II var Sveriges og
Norges konge fra 1872. Han var den siste av unionskongene, og måtte den
26. oktober 1905 gi fra seg Norges trone som følge av
unionsoppløsningen. Oscar II var den av unionstidens konger som oppholdt
seg mest i Norge, og han følte seg oppriktig og sterkt bundet personlig
også til Norge. Han snakket og skrev perfekt norsk når han var i
Norge eller opptrådte i egenskap av Norges konge. Oscar IIs siste reise
til Norge var i 1904. I 1903 var han blant annet var på reise i Finnmark.
På grunn av sitt nære forhold til Norge, tok Oscar II Norges
økende radikalisering, unionsskepsis og til slutt
unionsoppløsningen svært tungt og personlig. Mye tyder på at
han i perioden frem til 1905 ikke forsto alvoret i situasjonen før det
var for sent. Oscar II var ikke noen stor mester når det kom til
politikk, hans legning gikk mer i retning av det sosiale og kunstneriske. Oscar
IIs manglende politiske forståelse kunne ofte gjøre politiske
konflikter til personlige konflikter, og kan både forklare hans opptreden
i konsulatsaken våren 1905 og at han tok unionens oppløsning
så personlig og tungt. At han til tross for dette viste tilbakeholdenhet
og besinnelse i 1905, var en viktig grunn til at konflikten ble løst
på en fredelig måte.
Persson, Nils (sv)
Nils Persson
(1865-1927), fackföreningsman, invald i Riksdagens andra kammare för
socialdemokraterna 1903, reformist, kommunalpolitiskt verksam i Malmö
Qvam, Fredrikke Marie (no)
Fredrikke Marie Qvam
(1843-1938), norsk kvinnesaksforkjemper og initiativtager til
sanitetssaken. Hun stiftet 1896 Norske Kvinders Sanitetsforening hvor hun var
formann frem til 1933. Foreningens formål var å få med
frivillige til støtte for hærens sanitet. Qvam ledet flere
kvinneforeninger, og sto bak stiftelsen av Landskvinnestemmerettsforeningen
sammen med Gina Krog i 1898. Qvam var en periode formann i de tre viktigste
kvinneforeningene samtidig. Hun var en glimrende lobbyist og hadde et stort
nettverk. Det var Landskvinnestemmerettsforeningen som sto bak organiseringen
av kvinneoppropet med 279.878 underskrifter som støttet
unionsoppløsningen i 1905. Mye takket være Qvams store nettverk
ble innsamlingen av underskrifter så vellykket. Hennes mann Ole A. Qvam,
var venstremann, og hun hadde et nært forhold til Venstre og mange
kontakter gjennom ham. Fra 1899 til 1903 var Qvam formann i Norsk
kvinnesaksforening hvor hun gjorde en betydelig innsats. Måten hun
nådde frem til ulike kvinnegrupper på har blitt kalt husmorlinjen.
Ramstedt, Johan (sv)
Johan
Ramstedt (1852-1935), justitieråd, statsminister april-augusti 1905,
avgick på en i förhållande till riksdagsopinionen alltför
tillmötesgående hållning mot den norska ståndpunkten
Rappe, Axel (sv)
Axel Rappe
(1838-1918), överste, sedermera general, generalstabschef 1882-1892 och
1899-1905, chef för Lantförsvarsdepartementet 1892-1899, aktiv
för förbättring av arméns organisation och utrustning
Sager, Robert (sv)
Robert Sager
(1850-1919), diplomat, envoyé i Spanien och Portugal 1905-1907,
från 90-talet aktiv i debatten för en positiv förnyelse av
unionen
Schøning, Jacob (no)
Jacob
Marius Schøning (1856-1934) jurist og Venstrepolitiker.
Schøning kom med i Hagerups regjering fra 1903 og satt til den gikk i
mars 1905. Han var handelsminister frem til 1904, da han tok plass som medlem
av statsrådsavdelingen i Stockholm. Det var han og Michelsen som tok
initiativ til regjeringen Hagerups sprengning etter spesialkomiteens
innstilling. Schønings mål var et selvstendig Norge, men det
måtte foregå skrittvis. Først eget konsulatvesen, som ville
føre til eget utenriksstyre, noe som igjen ville lede til unionens
oppløsning. Etter at Boström hadde lagt frem lydrikepunkter talte
han med en gang om unionens oppløsning. Schøning kom av
partipolitiske hensyn ikke med i Michelsen regjering. Schøning var
også ivrig republikaner.
Sidner, Ludvig (sv)
Ludvig Sidner
(1851-1917), viceamiral, chef för Sjökrigsskolan, chef för
flottans stab 1905 och 1913-1917, november 1905-1906 chef för
Sjöförsvarsdepartementet
Sparre, Christian (no)
Christian
Sparre (1859-1940) var sjøoffiser og radikal Venstrepolitiker. Han
var kommanderende admiral i 1905, den med det høyeste militære
ansvar for marinen. Sparre var ”Venstreoffiser” og kom inn på
den politiske arena i 1900 da han ble medlem av statsrådsavdelingen i
Stockholm i Steens regjering. Han gikk ut av regjeringen i 1901, da han ble
utnevnt til kommanderende admiral, en stilling han hadde til 1910. Han gikk av
etter dommen i admiralstriden mellom ham og admiralsstabssjef Børresen i
1905. Striden gjaldt disponeringen av flåten under den spente situasjonen
samme år. Sparre forlangte eskadresjef Børresens planer forelagt
for godkjenning. Børresen derimot holdt fast ved prinsippet at operativ
sjef hadde frihet til å handle etter krigssituasjonen. I tillegg
offentliggjorde Børresen sin uenighet med Sparre i befestningen av
Horten, i mai 1905. Året etter nektet Sparre å føre
Børresen opp på neste års mobiliseringsplan. Noe
Børresen naturlig nok motsatte seg og forlangte å bli stilt for
krigsrett. Forsvarsminister Olssøn forsøkte uten hell å
mekle mellom partene. Episoden fikk navnet admiralstriden og ble først
løst med voldgift i 1909. I 1905 vurderte Sparre marinens situasjon
realistisk og nøkternt. Han foretok forsiktige disposisjoner av
flåten i Kristianiafjorden. Børresen derimot var mer enn villig
til å angripe svenskene i åpen sjø. Motsetningsforholdet til
Sparre gikk tilbake til 1901 og var både faglig og politisk, i tillegg
til deres personlig uvennskap. Børresen følte seg forbigått
av den to år yngre Sparre da han og ikke Børresen ble utnevnt som
kommanderende admiral. Børresen var sjef for marines generalstab og
hadde vikariert ett par måneder i stillingen som kommanderende admiral.
Etter voldgiftsdommen måtte begge kamphanene fratre sine embeter. Sparre
ble da sjef for 1. Sjømilitære distrikt. Etter Karlstad-forliket i
1905 sluttet Sparre seg til Georg Stang og motstanderne av nedleggingen av
grensefestningene. Han var blant offiserene som skrev under oppropet om
republikk.
Stang, Georg (no)
Hans Georg Jacob Stang
(1858-1907), forsvarsminister for Venstre fra 6. november 1900 til 1903. Stang
var militær med bakgrunn som artillerist. Han var med i
”Befæstningskomiteen av 1899”, som sto bak forslaget om bygging
av grensefestninger mot Sverige. Da han ble forsvarsminister, realiserte han
dette forslaget. Stang hørte til den radikale delen av partiet. Han
måtte gå av som minister våren 1903, etter å ha blottet
uenighet innad i regjeringen under en debatt i Stortinget. Da det svenske
kravet om riving av grensefestningene ble kjent sommeren 1905, kjempet Stang
for bevaring av festningene som var hans livsverk. Han holdt en rekke
offentlige taler mot rivingskravet og var sammen med Johan Castberg og Wollert
Konow (H) en av de ivrigste Karlstadstormerne, dvs. motstanderne mot
Karlstadforliket i september 1905. Stang var republikaner og en av offiserene
som skrev under på oppropet om republikk.
Steinsvik, Rasmus (no)
Rasmus
Steinsvik (1863-1913) redaktør og forfatter. Grunnla ”Den 17.
mai” sammen med Arne Garborg i 1894. Steinsvik var en ivrig stridsmann for
norsk folkemål og ledet ”Den 17. mai” i radikal og nasjonal
ånd. Kretsen rundt bladet tilhørte ytterste Venstre fløy.
Det var i denne kretsen mer militante grupperinger, og blant disse var
motstanden mot Karlstadforliket stor.
Ström, Fredrik (sv)
Fredrik
Ström (1880-1948), aktiv i Socialdemokratiska ungdomsförbundet,
riksdagsman från 1914, skönlitterärt inriktad
samhällsreformator
Strömfelt, Carl (sv)
Carl
Strömfelt (1862-1944), diplomat, kabinettssekreterare 7 juli 1905-1906
Staaff, Karl (sv)
Karl Albert
Staaff (1860-1915), jurist og liberal politiker. Medlem av
Riksdagens andre kammer fra 1896, og var der en lederskikkelse blant de
liberale. Staaff var talsmann for Norges sak i unionsstriden. Han var medlem av
Christian Lundebergs samlingsregjering 1905, og en av de svenske delegerte til
Karlstad. Etter valget høsten 1905 dannet Karl Staaff regjering, men
gikk av i 1906 etter å ha lidd nederlag i stemmerettssaken. Staaff ble
igjen statsminister i 1911 og ledet regjeringen frem til han gikk av etter kong
Gustav Vs borgtale, der kongen i februar 1914 kritiserte regjeringens moderate
linje i forsvarsstriden.
Taube, Arvid (sv)
Arvid Taube
(1853-1916), diplomat, envoyé i Berlin 1900-1909, utrikesminister
1909-1911, starkt aktiv för att utveckla de svensk-tyska
förbindelserna
Thorne, Johan (no)
Johan (Henrich Paasche) Thorne
(1843-1920), forretningsmann og Høyre-politiker på ytterste
høyre fløy. Han var Stortingsrepresentant fra 1882 og medlem av
Stangs regjering fra 1889 som sjef for Indredepartementet, fra 1890 medlem av
statsrådsavdelingen i Stockholm. Thorne satt også i Stangs annen
regjering fra 1893-94 igjen som sjef for Indredepartementet. Han nøt
kongens tillit og ble flere ganger bedt om å danne konservativ regjering,
både i 1893 og 1895 – men avslo. Thorne var medlem av den tredje
unionskomiteen. I 1905 var han formann i Høyres stortingsgruppe, var
tilhenger av den lange lovlinjen og samarbeidet med Francis Hagerup.
Høsten 1905 ønsket han umiddelbart kongevalg.
Thorsson, Fredrik Vilhelm (sv)
Fredrik Vilhelm Thorsson (1865-1925), socialdemokratisk agitator och
medlem i den första partistyrelsen från 1889, invald i Riksdagens
andra kammare 1903, partiets talesman i ekonomiska frågor, statsråd
Tingsten, Lars (sv)
Lars Tingsten
(1857-1937), överste, senare generallöjtnant, lärare vid
Krigshögskolan, chef för Lantförsvarsdepartementet augusti
1905-1907, verksam i arbetet på 1901 års härordning
Trolle, Eric (sv)
Eric Trolle
(1863-1934), diplomat, kabinettssekreterare 1903-30 juni 1905, sedan
envoyé i Köpenhamn, utrikesminister november 1905-1909,
föredragande av diplomatrapporter i utskotten vid första urtima
riksdagen 1905
kronprinsesse Victoria
Victoria
(1862-1930), dotter till storhertig Friedrich av Baden, gift 1881 med kronprins
Gustav, företrädde en tyskorienterad konservatism i kungafamiljen
Vogt, Benjamin (no)
(Paul) Benjamin Vogt
(1863-1947), Høyre-politiker og diplomat. Han var medlem av Hagerups
koalisjonsregjering fra 1903, først som medlem av
statsrådsavdelingen i Stockholm deretter sjef for Handelsdepartementet.
Vogt fungerte som regjeringens sendemann i Stockholm sommeren 1905, for å
sondere de svenske vilkårene for å godta en
unionsoppløsning. Han var en av de fire delegerte til forhandlingene i
Karlstad i september 1905.
Wachtmeister, Fredrik (sv)
Fredrik
Wachteister, utenriksminister i Christian Lundebergs samlingsregjering
1905, og en av de svenske delegerte til Karlstadkonferansen.
Wedel Jarlsberg, Fredrik (no)
Fredrik (Fritz) Hartvig
Herman Wedel Jarlsberg (1855-1942) jurist og diplomat. Wedel Jarlsberg
gjorde karriere i det svensk-norske diplomatiet. I 1905 var han minister i
Madrid. Etter 7. juni-vedtaket søkte han avskjed og stilte seg til
regjeringen Michelsens disposisjon. Han arbeidet aktivt med Løvland og
Michelsen, og fungerte som regjeringens utsending i København. Under
Karlstadforhandlingene arbeidet Wedel Jarlsberg for aktiv inngriping fra
stormaktene hvis det skulle komme til brudd i forhandlingene. I tillegg spilte
han en sentral rolle i forhandlingene med prins Carl av Danmark om å
overta den norske tronen. For innsatsen var Wedel Jarlsberg lovet posten som
utenriksminister, men Løvland fortsatte. Dette var nok en skuffelse for
den i overkant geskjeftige og tjenesteivrige Wedel Jarlsberg. Uten formell
diplomatisk status etter 7. juni knyttet han kontakter med utenlandske
regjeringer og statsoverhoder for å fremme Norges sak. I 1929 skjenket
Wedel Jarlsberg sin eiendom Skaugum til kronprins Olav.
Wilhelm II (ty)
Wilhelm II
(1859-1941), tysk kejsare 1888-1918
Åkerman, Henrik (sv)
Henrik
Åkerman (1840-1905), diplomat, envoyé i Paris 1899-augusti
1905
Åkerman, Joachim (sv)
Joachim
Åkerman (1868-1958), kapten vid Generalstaben 1902, svensk
militär expert vid unionsförhandlingarna i Karlstad
Åkerman, Martina (sv)
Martina
Åkerman, f. Björnstierna (1874-1955), gift 1897 med Joachim
Åkerman