Norske mellomalderballader

Nasjonalbiblioteket har ferdigstilt et mangeårig vitenskapelig prosjekt med kartlegging og publisering av de norske middelalderballadene. I høst ble siste bind av et tolvbinds verk med tekster og melodier til alle ballader som er nedtegnet i Norge gjennom tidene lansert.

- Den eldste lyden av Norge som vi fortsatt kjenner til og kan gjengi, er middelalderballadene. Balladene oppstod i en tid da landet ellers var fattig på kultur, og har hatt stor betydning for å bygge norsk identitet. I 700 år har de vært framført i hele landet med ulike varianter av tekst og melodi. Nå har Nasjonalbiblioteket sluttført et fantastisk arbeid med å samle og publisere de ulike versjonene.

Siden folkeminnesamlere begynte å skrive ned middelalderballader i Norge på 1800-tallet, har det vært arbeidet for å publisere disse visene i en vitenskapelig utgave. I 1992 startet tidligere Norsk visearkiv arbeidet med en samlet oversikt over alle skriftlige kilder av tekst og melodi til middelalderballader som er sunget i Norge. Opp mot 1 500 nedskrevne melodier og rundt 5 000 tekstvarianter av til sammen 265 balladetyper ble registrert. Nasjonalbiblioteket har nå ferdigstilt dette store arbeidet. 22. november kom det siste av tolv bind, der alle melodiene og inntil fire varianter av tekstene til hver ballade er blitt vitenskapelig editert. Samlet gir bokverket en nær komplett oversikt over alle ballader som er nedtegnet i Norge.

Bokverket består av åtte digitale bøker med tekster som publiseres på bokselskap.no  og fire trykte bøker med melodier, som utgis i samarbeid med  Norsk Folkeminnelag og Spartacus .

Utstilling
22. november åpnet utstillingen Piri mitt mitt parian , som med utgangspunkt i tre sentrale middelalderballader – «Draumkvedet», «Villemann og Magnhild» og «Tordivelen og flua» – gir et innblikk i balladesjangerens historie i Norge. Utstillingen står til 14. januar 2017.

Balladene som kulturfenomen
Middelalderballadene tilhører er en episk sjanger som i Norge kan spores tilbake til møtet mellom kontinental ridderdiktning og norske tradisjoner på 1200-tallet. Mye tyder på at hoffet i Bergen var først ute, og at sjangeren spredte seg derfra til resten av Norge og Norden.

Gjennom mange hundre år har balladene moret og grepet folk. De særpregede og vakre melodiene har båret fram dramatiske og usentimentale fortellinger om alt fra død, voldtekt og blodhevn til vakker kjærlighet og erotisk humor, fra religiøse visjoner og historiske hendelser til havfruer og snakkende dyr. Noen av de samme historiene er blitt formidlet i store deler av Europa og Amerika.

Balladene har stort sett levd i en muntlig tradisjon. En og samme ballade er blitt sunget på mange ulike måter, og tekster og melodier har variert fra utøver til utøver og fra gang til gang.

I enkelte miljøer lever balladen som sangkunst i en muntlig ubrutt tradisjon den dag i dag. De norske balladene spiller fremdeles en viktig rolle i mange lokalmiljøer, som nasjonal kulturarv og som en del av det internasjonale kulturarvsmangfoldet.

Ballader i bokhylla:

Jørgen Moe: Samling af Sange, Folkeviser og Stev : Norske Almuedialekter.
Oslo 1988 [1840].

Magnus Brostrup Landstad: Norske Folkeviser .
Oslo 1968 [1853].

Sophus Bugge: Gamle norske folkeviser .
Oslo 1971 [1858].

Richard Berge: Norsk visefugg .
Kristiania 1904.

Rikard Berge: Norske folkevisur av samlingane etter Sophus Bugge .
Kristiania 1911.

Catharinus Elling: Vore Kjæmpeviser belyst fra musikalsk synspunkt .
Kristiania 1914.

Knut Liestøl og Moltke Moe: Norsk folkedikting VI : Folkeviser I .
Oslo 1967 [1920-24]. 3. utgåva ved Olav Sø og Svale Solheim.

Knut Liestøl og Moltke Moe: Norsk folkedikting VII : Folkeviser II .
Oslo 1971 [1920-24]. 3. utgåva ved Olav Sø og Svale Solheim.

Ludv. M. Lindeman og Øystein GaukstadÆldre og nyere norske Fjeldmelodier 
Oslo 1983

samlingen nettsidene