"Ja, vi elsker dette landet"
16. mai 2014
Av: Anne Jorunn Kydland og Vigdis Ystad
 

I den talen Bjørnstjerne Bjørnson holdt da Nordraak-statuen skulle avdukes i Berlin 17. mai 1906, pekte han på at tonesettingen av ”Ja, vi elsker” hadde kvaliteter som skilte den fra andre nasjonalsangers melodier. Mens de fleste kan være preget av idyll, melankoli eller opprør, er vår åpen og fri, ”selvhævdende uden Skryt. Den forløser i Toner uden Overdrivelse og uden Sentimentalitet”.[1]

FØRSTE GANG

Tross regn og sludd lyttet mange mennesker til Bjørnsons inspirerte tale foran slottet 17. mai 1864. En frihetsstatue var reist. Den ble senere erstattet av Karl Johans rytterstatue. Illustreret Nyhedsblad, 29. mai 1864

I anledning av femtiårsjubileet for Grunnloven, 17. mai 1864, ble ”Ja, vi elsker” første gang fremført offentlig. I morgentimene denne regnvåte nasjonaldagen hadde et ekstratog fraktet øvrighetspersoner og 24 sangere fra Kristianias største mannssangforeninger (med Norges eldste kor, Den norske Studentersangforening, i spissen) til Eidsvoll. Under en høytidelighet i Eidsvollsbygningen sto sangen på programmet. Senere på dagen, da sangerne vendte tilbake til hovedstaden, lød sangen i reprise fra et utvidet kor: 200 sangere fra Kristianias fire største mannssangforeninger holdt festkonsert fra søylehallen foran Universitetet. Sangpedagog og dirigent Johan D. Behrens (1820–90) ledet konserten, som var svært godt besøkt.

Festkonsert fra Universitetets søylehall, 17. mai 1864. Illustreret Nyhedsblad, 29. mai 1864

Tradisjonen med mannskorsang fra Universitetets hovedtrapp 17. mai var dermed innledet. ”Ja, vi elsker” falt umiddelbart i god jord. Snart begynte gateguttene å plystre på melodien, laget av Bjørnsons 21-årige fetter, Rikard Nordraak (1842–66). Det tok ikke lang tid før ”Ja, vi elsker” utkonkurrerte den unge nasjonens to mest kjente fedrelandssanger, ”Sønner af Norge” fra 1821 og Johan Nordahl Bruns drikkevise fra Det norske Selskab i København på slutten av 1700-tallet, ”For Norge, Kjæmpers Fødeland”. Bjørnsons sang vant lytternes og kritikernes bifall, og den ble et naturlig nummer ved korkonserter i og utenfor Norge. I kraft av sin popularitet, ikke som resultat av et offisielt vedtak, fikk ”Ja, vi elsker” med en gang status som selve fedrelandssangen.

     

DIKTET
Diktet ”Ja, vi elsker” er blitt til over tid, preget av ulike politiske situasjoner. Så vel tittel som tekst har endret seg. Sommeren 1859 oppholdt Bjørnson seg på Hop utenfor Bergen. Her skrev han sanger til En glad Gut, arbeidet på Arne og skal ha laget første versjon av ”Ja, vi elsker”. Visstnok ble diktet skrevet for å gå inn i Arne. Dette er kanskje ikke så underlig når vi tenker på det berømte innledningskapittelet (om trærne som ville dekke til det nakne fjell) og leser fortellingen, slik Francis Bull antyder, også som en beretning om nasjonsbygging. Arne velger å sette krefter og fantasi inn for å få det til å gro på hjemstedet Kampen (bilde på Norge?). [2] Et lignende nasjonsbyggingsmotiv ser vi i Fiskerjenten (1868) gjennom fedrelandssangen ”Jeg vil værge mit Land, / jeg vil bygge mit Land”, som er innlemmet mot slutten av boken.

Den første versjonen av ”Ja, vi elsker” ble trykt i Aftenbladet 1. oktober 1859 under overskriften Norsk Fædrelandssangog var et leilighetsdikt til kong Karl 15. som kom til Kristiania for å foreta Stortingets offisielle åpning. På samme avisside sto en artikkel som oppfordret Stortinget til å sette seg imot svenske unionskrav. Selv om både artikkel og dikt var usignert, har vi bevis for at den 27-årige Bjørnstjerne Bjørnson var opphavsmannen. Han hadde nettopp fått stilling i avisen som politisk medarbeider. Nå fikk han en kanal hvor han kunne oppfordre til lemping av svenske unionskrav og stiftelse av politiske partier.

Diktets femte strofe finnes bare i første versjon av teksten. Her ønsker dikteren å se kongen som en forsvarer av Norges selvstendighet innenfor en fredelig union hvor plogen har erstattet våpen. Men kongen vendte Norge ryggen.

I 1863 kom unionsproblemene i skyggen av en annen politisk krise, den dansk-tyske konflikten som resulterte i en blodig krig i de sønderjyske grenseområdene. Likesom Ibsen engasjerte Bjørnson seg for sin danske nabo. Den 20. desember 1863 ble en omarbeidet versjon av ”Ja, vi elsker” trykt i Illustreret Nyhedsblad.

I de nye strofene står begreper som frihet, forlik og forsoning sentralt. Denne versjonen ble trykt med Bjørnsons signatur, og kong Karl er fjernet, både i tilegnelsen og i selve diktet. Det er imidlertid ikke førstetrykket fra Aftenbladet eller 1863-versjonen som er blitt stående som den endelige, men den utforming diktet fikk i Bjørnsons samling  Digte og Sange fra 1870. Der har diktet åtte strofer og heter ”Ja, vi elsker dette landet”. Siste bearbeidelse fra Bjørnsons hånd ble trykt i Digte og Sange i 1904 under tittelen Sang for Norge.

Det eneste kjente egenhendige manuskript med en tilnærmet fullstendig versjon av ”Ja, vi elsker” er arkivert i Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Dette håndskriftet av Bjørnson ligger – med senere endringer – trolig til grunn for den trykte versjonen i Illustreret Nyhedsblad (desember 1863). Håndskriftet inneholder også ”Der ligger et Land” som ble trykt samtidig i samme avis. Et brev til dirigent Johan D. Behrens følger med.

TAKKNEMLIGHET OG EMPATI
Med sitt fedrelandsdikt har Bjørnson skapt en fortelling om hva som kan bidra til å utvikle nasjonens identitet og styrke innbyggernes fedrelandssinn. Forbilder finnes selvsagt i andre nordiske nasjonalsanger, men ”Ja, vi elsker” skiller seg ut gjennom sine pregnante bilder, sitt enkle ordvalg og sin dempede karakter, uten selvros. På mange måter er sangen en historiebok i miniatyr: De tre første strofene uttrykker kjærlighet til land og folk og minner om hvordan historiens konger og hærførere, og like ens menige kvinner og menn i bygd og by, har beskyttet sitt fedreland. Ikke bare heltene nevnes, men like mye, eller mer, de mange fra de ”tusen hjem”. Det er disse som har bidratt til å bygge Norge, også med sine tårer. Selv om krise og krig danner bakteppe for de ulike tekstversjonene av ”Ja, vi elsker”, betoner de åtte strofene etiske verdier som ansvarlighet, samhold, trofasthet, historisk bevissthet, fredsvilje, forlik, utholdenhet, troskyldighet, forsakelse, selvkritikk og gudstro. Sett i verdensperspektiv er det unikt at en nasjonalsang nevner ordet skam og streifer tanken om at man kan ha sviktet i noen sammenhenger. Å spore internasjonal empati i en nasjonalsang er usedvanlig.

Slik sangen til slutt ble stående, rettes oppmerksomheten ikke bare bakover i tid og mot samtidens politiske forhold, men også mot fremtiden. Fokus dreies over på ansvars- og pliktfølelse og mot allmenngyldige verdier.

MUSIKKEN
Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang ligger i Nasjonalbiblioteket og stammer trolig fra høsten 1863, men strofe fem og seks kan ha kommet til senere.

Komponisten har brukt den versjonen av diktet som sto trykt i Aftenbladet 1859, men med noen små tekstlige avvik i radikal retning. Johan D. Behrens har eid manuskriptet og har notert i det både med penn og blyant. I andre halvdel av 1800-tallet ga Behrens ut serier med mannskorsanger, de fleste publisert i hans Samling af flerstemmige Mandssange for større og mindre Sangforeninger. ”Ja, vi elsker” var den første av Nordraaks mannskorsanger som ble trykt i denne samlingen. Det skjedde høsten 1864. Sangen sto som nr. 379 med tittelen Fædrelandssang. Behrens la Nordraaks manuskript til grunn, tok delvis hensyn til Bjørnsons tekstrevisjon fra 1863 og lot endringer han selv innførte i manuskriptets notebilde, komme med i den trykte utgaven. Under urfremføringen benyttet sangerne imidlertid et privattrykk. Dette trykket er det eneste musikktrykk vi vet om som gjengir de strofene diktet hadde da det første gang ble publisert i Aftenbladet 1859.

Nordraak har ikke gitt ”Ja, vi elsker” noen tempo- eller karakterbetegnelse. Det var Behrens som la inn anvisning om et marsjpreg i Nordraaks manuskript og i den trykte versjonen. Bjørnson selv kalte sin fedrelandssang en hymne, ja, han skal flere ganger ha protestert mot en hurtig fremføring. De små retningslinjer vi har fra Nordraak selv om foredraget, tyder på at han ønsket at sangen ikke skulle synges for hurtig og bastant. Kanskje han på denne måten ville gi rom for ettertanke snarere enn selvhevdelse?

Men ble ikke ”Ja, vi elsker” fremført firstemt før den klang i Eidsvollsbygningen og utover universitetsplassen 17. mai 1864? Jo, antageligvis, – om enn i en lukket krets. Under studieårene i Berlin (1862–66) vanket Nordraak sammen med pianisten Erika Lie (Nissen) og hennes søster Ida. Melodien til ”Ja, vi elsker” skal ha kommet en morgen med bybud til Ida, notert på kanten av et brev. Deretter harmoniserte Nordraak melodien for mannsstemmer og ga notene til den danske komponisten og musikeren Asger Hamerik (1843–1923), som oppholdt seg i byen. Men Nordraak nektet ham å vise frem sangen og langt mindre la den fremføre.

Like fullt innstuderte Hamerik sangen med en dobbelkvartett av mannlige sangere fra de nordiske land under press fra stifteren av kvartetten, nordmannen Olaf Amundsen. En kveld mens Nordraak satt på en restaurant og leste i en avis, dukket kvartetten uventet opp, gikk opp på et podium i lokalet og sang tre strofer av ”Ja, vi elsker”. Først ble Nordraak blek, deretter styrtet han frem til Amundsen mens tårene rant: ”Dette har jeg dig at takke for, kjære ven, og aldrig vil jeg glemme dig og denne herlige stund, da jeg første gang faar høre, hvordan den klinger.”[3]

”Ja, vi elsker” oppnådde snart å bli populær. Den kom i stadig nye utgivelser og ble fast programinnslag under norske sangerstevner og sangerferder der kor satte hverandre stevne. Også i Norden for øvrig ble ”Ja, vi elsker” tidlig brukt som konsertsang.

NASJONALT SYMBOL
Edvard Grieg (1843–1907) kalte Nordraak ”den geniale komponist” av ”Ja, vi elsker”: De fleste vet nok at det var Bjørnson som skrev teksten, men melodien har liksom bare gjort seg selv. Derfor kaller Grieg den en folkesang, og det en av de skjønneste, fremfor alt en av de mest originale noe land eier. Han påpeker at sangen ikke er lett å synge som allsang. Det er ikke vanlig at en nasjonalsang har så stort toneomfang, noe Grieg regnet som en ”tilsynelatende Umulighed”.[4] Men takket være sin kvalitet og sin gode evne til å bære frem teksten, beseirer melodien med glans alle praktiske hindringer.

Både dikt og melodi kom snart inn i allsangbøker og skolesanghefter, og melodien ble hyppig brukt som melodiforelegg ved nye og ulike tekster. Da de første lydopptak ble gjort for over hundre år siden, ble sangen spilt inn, for mannskvartett og som solosang, både her til lands og i utlandet.

Kor ikke bare i Norge, men i hele Norden, satte «Ja, vi elsker» på repertoaret. Postkort

Det er tette bånd mellom grunnlovsdag og fedrelandssang i Norge. Dette kan bidra til å forklare hvorfor knapt noen har kommet på å foreslå en annen melodi til Bjørnsons tekst. Kun et par-tre ganger er det blitt lansert et nytt forsøk. Ingen annen tonesetting har hittil maktet å gjøre Nordraaks melodi rangen stridig. Det har dertil budt på problemer å parodiere den. Når ”Ja, vi elsker” i så stor grad har fått ”være i fred”, skyldes det, ifølge en utenlandsk iakttaker, F. Gunther Eyck, at det var folket selv som gjorde ”Ja, vi elsker” til sin nasjonalhymne: Folket identifiserer seg så sterkt med innholdet at sangens liv er uløselig forbundet med nasjonens liv.[5]

Grini fangeleir, 8. mai 1945

Gjentatte ganger har ”Ja, vi elsker” fungert samlende for det norske folk. Den synes å være nesten uunnværlig når kjærligheten til eget land og erindringen om felles fortid, møye og strev trenger et uttrykk. I avgjørende øyeblikk i nasjonens liv har ”Ja, vi elsker” gang på gang vist seg å være en sang som evnet å uttrykke mot og meningsfylde. Sekundene før advokat Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble skutt 10. september 1941 på grunn av sin motstand mot den tyske okkupasjonsmakten, sang de ”Ja, vi elsker”. Og fra de fem tusen norske fangene på Grini som hadde stilt opp til appell for aller siste gang frigjøringsdagen 8. mai 1945, lød nok en gang Nordraaks melodi og Bjørnsons strofer. I gode og tunge stunder har ”Ja, vi elsker” virket samlende, slik som da den spontant ble sunget av folkemengden på Rådhusplassen i Oslo under rosemarkeringen 25. juli 2011. [6]

"Ja, vi elsker dette landet" fremført av Den norske Studentersangforening under korets jubileumskonsert i 2005, Universitetets aula, Oslo.

     
KILDER
[1] Bjørnson. ”Tale ved Rikard Nordraaks Bauta”. 17. mai 1906. I: Artikler og taler. B. 2. Utgitt av Chr. Collin og H. Eitrem. Kristiania 1913, 504
[2] Bjørnson, Bjørnstjerne. Samlede Digter-verker (utgitt av Francis Bull). Kristiania 1919–20. B. 1, XX.
[3] Olaf Amundsen 20.1.1917 etter Sangerposten 1917, nr. 2, 15.
[4] Edvard Grieg i åpent brev. I: Verdens Gang 23. april og 1. mai 1900.
[5] Eyck, F. Gunther. The voice of nations. European national anthems and their authors. Westport, Conn. 1995, 63.
[6] Artikkelen finnes gjengitt noe endret i boken Bjørnsons sangskatt av Anne Jorunn Kydland, Øyvind Norheim og Vigdis Ystad. Oslo, Messel forlag/Nasjonalbiblioteket, 2010. I 2010 ble den publisert i Nasjonalbibliotekets Bjørnson-portal innenfor serien “Månedens sang”.
Artikkelen bygger på boken: Historien om ”Ja, vi elsker” av Jon Gunnar Jørgensen, Anne Jorunn Kydland [Lysdahl] og Vigdis Ystad. Oslo, Pax, 2002.
samlingen nettsidene