Flompostkort i postkortflom
17. juni 2013
Av: Harald Østgaard Lund
 

av Harald Østgaard Lund 
 

Flom er ikke noe nytt. Ødeleggende vannmasser har herjet med ujevne mellomrom siden lenge før syndfloden. Men selv om vannet er det samme, har bildene av flom endret seg: fra veggmalerier og mosaikker i bysantinsk kirkekunst, via tresnitt og andre trykkteknikker på papir, til televisjon, flatskjermer og mobiltelefoner. I de første tiårene av det 20. århundre bragte fotografiske postkort en flom av nye bilder.

Fotografiske postkort, det Kodak i 1907 lanserte som «Real Photo Postcards», skiller seg fra trykte kort (som gjerne er basert på fotografier) ved at de er kontaktkopier direkte fra negativet på fotografisk sølvgelatinpapir med forhåndstrykt postkortbakside. Detaljrikdom og skarphet er en avgjørende forskjell. Med en lupe blir det tydelig hvordan detaljene forsvinner i et mylder av svarte og hvite prikker i de trykte bildene, mens det stadig er ny og interessant informasjon å finne i de fotografiske.

Fig.1) Carl Normann,2018. Hamar. Storflommen 1927

På Carl Normanns fotografiske postkort med et tog på vannet under storflommen i 1927 (fig.1), er det for eksempel mulig å telle minst 7 passasjerer, og lese «FRISCHE FISCHE AUS NORWEGEN» på godsvognen.

Fotografiske postkort betydde ikke bare stor detaljrikdom i bildene, men også en overveldende ny rikdom av motiver for postkort. Allerede før 1900 var uansett postkort i ferd å bli en svært populær kommunikasjonsform: effektiv og rask, uten hverken bretting av ark eller konvolutt, og med billigere porto enn for brevpost. I Kristiania/Oslo sentrum var det postombæring opptil syv ganger daglig, før telefon ble alminnelig i 1920-årene. Bildeproduksjonene var de første tiårene dominert av den omstendelige lystrykkprosessen hvor produksjonen foregikk ved sentrale reproanstalter, stort sett i Tyskland og så smått i Kristiania. Kodak og diverse konkurrenters introduksjon av spesialkonstruerte kameraer, fotopapir og framkallingstjenester for postkort, innebar en radikal forenkling. Kodak No 3A Folding Pocket Camera kom endog med en liten luke til å skrive bildetekst direkte på filmen. Produksjonen ble ikke bare raskere og billigere, også kravet til en viss størrelse på opplagene bortfalt. I motsetning til trykk kunne fotografiske postkort produseres i opplag fra 1 til 100. Dermed ble plutselig ingen motiver for ubetydelig for et postkort. Og kortene kunne fungere som effektive visuelle nyhetsformidlere i en tid hvor avisene ennå strevde med å tilpasse trykklisjeer i rotasjonspressene.

Forenklingen av prosessen bidro også til en enorm vekst i antall postkortprodusenter. Enhver med tilstrekkelig økonomi og kunnskap til å anskaffe og håndtere et kamera, kunne også produsere postkort. Kodaks «Real Photo Postcards» rettet seg i første rekke mot det ekspanderende amatørmarkedet, og de nye kameraene ble tatt i bruk av mange. Da et stadig økende antall begivenheter ble til motiver for postkort, ble selve tilstedeværelsen en fotografisk kvalitet, og profesjonelle omreisende fotografer fikk hard konkurranse fra lokale og amatører.

Postkort har fra begynnelsen svevet mellom offentlige og private sfærer: som prefabrikkerte publikasjoner får de først sin endelige personlige utforming rettet mot en enkelt adressat. Med fotografiske postkort kunne det hele holdes innenfor privatsfæren. På et kort fra oversvømmelse med prammer og kano i Tinnesgaten på Notodden (fig.2), forteller håndskriften, datert 1. juli 1927, om produksjonens intensjon: «Dette for at du skal se flommens herjinger. Herman har fotografert det.»

Fig.2) Ukjent fotograf, Tinnesgaten, Notodden 1927

 

 

 

 

 

 

 

 

På 1920-tallet svarte stadig flere profesjonelle aktører med å tilby større og mer aktuelle utvalg. Innen uka etter Hermans kort ble sendt (1. juli) var kortet Storflommen Notodden 1927 fra Telemarks bokhandel (fig.3), i tilsvarende bruk. 7. juli har «din Ruth» her skrevet om begivenheten til sin kjæreste sersjant Edvin Haug: «Her ser du hvor høit vannet stod nede på bryggen; er det ikke fælt?» (fig.4).

Fig.3) Ukjent fotograf (TelemarkBokhandel) Storflommen Notodden 1927

 

 

 

 

 

 

 

 

Fig.4) bakside fig.3) Ukjent fotograf (Telemark Bokhandel) StorflommenNotodden 1927

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vellykkede postkort med solid distribusjon kunne selvsagt også være velegnet til andre formål – som foreksempel gratulasjonskort: «Gratulerer med dagen 1-10-27. Hilsen Olava», er det eneste som er skrevet til fru Marthe Olsen (fig.5), på et av Carl Normanns fotografier fra storflommen i 1927 (fig.6), et par måneder seinere.

Fig.5) bakside fig.6) Carl Normann, 2023. Hamar. Storflommen 1927

Fig.6) Carl Normann,2023. Hamar. Storflommen 1927. Nasjonalbiblioteket

Unge talentfulle fotografer som Carl Normann på Hamar, og Halvor Henriksen Södahl i Romsdalen (fig.7), satset på det nye formatet. Og det er sikkert at i alle fall Normann fikk omsetning nok til å skape en karriere som profesjonell spesialisert postkortfotograf. Med det la han i tillegg grunnlaget for det kommende Normann Kunstforlag som skulle bli dominerende i det norske postkortmarkedet.

Fig.7) H. Södahl, Veblungsnes, «Fra flommen i Romsdalen 9.- 16. juli 1923».

I siste halvdel av århundret tok nye trykkteknikker over for fotografisk produksjon, og kravene til økte opplagstall – med tilhørende nedskjæringer i motivutvalg – har siden det vært tiltagende i hele postkortindustrien. Den samtidige fattigdommen i utvalg og detaljer fikk postkortsamleren William Keiseraas til å gripe etter kamera og produsere en serie på 18 bemerkelsesverdige postkort fra storflommen på Østlandet i 1995 (fig.8).

Postkortene til Keiseraas utgjør humørfylte bildefortellinger fra flomherjede Hedemarksbygder, fulle av gøyale detaljer. Keiseraas gikk blant annet til det skritt å inkorporere egenproduserte plakater med vannvitser, som for eksempel reklame for «vannkjemmet hår» ved frisøren, og jobbannonse etter «vanntro kirketener med egne støvler» utenfor Trysil kirke. Plakaten til apoteket på Trysil slo godt an blant det lokale personalet med piller mot vannskrekk, vannverk, vann på mølla, vannblemmer, vann i kneet og vannkopper (fig.9). Det vanskelig å si hva han var inspirert av, men som dreven postkortsamler hadde Keiseraas selv hatt gleden av å oppdage morsomme detaljer i gamle fotografier, som for eksempel den ferske fisken «aus Norwegen» i toget på vannet under storflommen i 1927.

Flomkortene til Keiseraas bryter mer totalt med 1990-tallets postkortklisjer med sitt fokus på steds- og tidsspesifikke detaljer. Her er heller ingen luftfotografier eller andre nøytraliserende bildekomposisjoner.  På disse bildene er det et vell av unike spor av livet på 1990-tallet som siden er forsvunnet uten at flommen har hatt noe med det å gjøre.

Fig.8) William Keiseraas, Elverum, På vei til jobb. Flommen i Trysil 1995.

Men utviklingen i postkortindustrien hadde vanskeligjort et initiativ som dette. Ifølge Keiseraas selv endte prosjektet som en gedigen skuffelse. Trykkvaliteten ble under alle forventninger, og salget uteble, mens trykkeriutgiftene hadde krevd opplag i hundrevis av hvert motiv. (Det er fremdeles nok av kort på lager). Keiserass anslår at han tapte over femtentusen kroner. Hvis hensikten hadde vært «å tjene penger på andres bekostning», som han foreslår med dårlig skjult selvironi, var det hele bare en fiasko. Men i tillegg til å ha produsert interessante kulturminner, har Keiseraas også gjort et hederlig stykke motstand. Kortene hans kan også leses som en protest mot utviklingen i postkortindustien som for en kjenner som Keiseraas ikke kan fortone seg som annet enn inntørking.

Fig.9) William Keiseraas, Elverum, Skal det være noe mer før vi stenger? Flommen i Trysil 1995

samlingen nettsidene